Forakten for fattige

Sierra Leone ønsker nå de gamle kolonialistene, britene, velkommen tilbake for å sikre freden. Men freden avhenger nok mer av den rike verdens holdning til hele det afrikanske kontinentet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I LIKHET MED Sør-Afrika har Sierra Leone fått sin sannhetskommisjon, Truth and Reconciliation Commission. Og som i Rwanda, Uganda en og rekke andre afrikanske stater er forsoning og tilgivelse satt øverst på dagsordenen. Håpet er å få et folk som opplevde drap, lemlestelse og voldtekt i ti år, til å leve sammen. Denne helt spesielle evnen til forsoning synes ikke å nå den rike verden som en ekstraordinær styrke.

VÅRT BILDE AV Afrika er sult, radmagre unger, overbefolkning og slum, massakre, aids og en evig rad av vandrende mennesker på flukt fra tørke, krig og overgrep. Trett sender vi inn en hundrelapp eller to ved innsamlinger og rister av oss ubehaget. Det er ikke lett å vite hva som nytter når informasjonsflommen sjelden gir oss annen kunnskap om Afrika enn nød og død. Så derfor iler vi like fort fra som til; når avlaten er betalt.

DET GJØR også de rike landene i Vesten. For få uker siden møttes G8-landene til toppmøte i Canada hvor, ifølge et mangfold av verdens hjelpeorganisasjoner, Afrika igjen ble forrådt av de rike landene. Sør-Afrikas Thabo Mbeki og Nigerias Olusegun Obasanjo måtte bite i seg at Russland fikk milliarder, mens Afrika ble avspist med småpenger og like store handelshindre som før. For amerikanernes ekstremt selvopptatte krig mot terror har marginalisert Afrika mer enn noen gang. En antatt al-Qaida-arrestasjon i USA overdøver alle rop om en sultkatastrofe i Angola og det sørlige Afrika. Og siden de rike landene åpenbart mener Afrikas problemer bare er Afrikas, flommer pengene til land som er strategiske i den vestlige krigen mot terror.

«SIERRA LEONES ti år lange borgerkrig må analyseres grundig for at det skal bli en varig fred,» sier redaktøren av avisa For Di People, Paul Kamara, til meg. I et knøttlite lokale i Sierra Leones hovedstad Freetown har han gjennom hele krigen tort å være kritisk til de gjennomkorrupte regimene.

«Det internasjonale samfunn og den nyvalgte regjeringen sier vi har fred, men det er kort vei til ny krig. Bare se på Liberia,» sier Kamara, som også i fredstid må i retten hver dag for å forsvare sine kritiske artikler.

KRIGEN I Sierra Leone er, som så mange andre kriger i Afrika, det man kaller en diamantkrig. Kontroll over landets rikdom er langt viktigere enn å frigjøre de fattige slik de såkalte frihetskjemperne lover. Den ekstreme Foday Sankoh begynte sitt revolusjonære arbeid på universitetet i Freetown i 70-åra. Da han startet Sierra Leones borgerkrig i 1991 gjorde han som krigsherrer flest. Han rekrutterte sultne og arbeidsløse gutter, henrettet tenkende revolusjonære, og grafset til seg verdier for millioner med en brutalitet folket aldri vil glemme.

DEN POLSKE journalisten Ryszard Kapuscinski har beskrevet dette marerittet så malende: «Vi befinner oss i en verden der fattigdom forvandler noen til beinrangler, andre til uhyrer.»

Hvis vi vil ha fred, utvikling og demokrati i Sierra Leone og resten av Afrika, holder det ikke med litt u-hjelp og motstrebende gjeldslette. En målrettet fattigdomsbekjempelse må til. De siste åra har vestlige ledere lovet store løft for Afrika. Den britiske statsministeren, Tony Blair, la i fjor fram en Marshall-plan for kontinentet, men møtte i år motstand fra USA og Japan.

Sør-Afrikas president Thabo Mbeki har lagt fram en plan om afrikansk styring, demokratiseringskrav og aktiv kamp mot korrupsjon som forutsetning for en økonomisk hjelp som monner. Hvis den vestlige verden slutter å hvitvaske penger som finansierer diktatorer og krigsherrer, ville det monne enda mer.

Det er for seint når Afrika er blitt et viktig rekrutteringssted for terroristorganisasjoner.