Foran står læreren

Den franske filmen «Klassen» viser at det er et mareritt å være ungdomsskolelærer. Og helt fantastisk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«EN OPPSIKTSVEKKENDE FILM», sa juryleder Sean Penn. Den franske filmen «Klassen» er årets Gullpalmevinner fra Cannes. Norske anmeldere har kastet seksere på terningen. Det er utrolig at en så lite spektakulær film vekker så mye oppsikt. Her er ingen typisk sterke scener, ingen fakter, null sentimentalitet. Her er læreren verken taper, brutal eller en karismatisk helt som frelser fortapte skoletapere.

JOURNALIST og forfatter François Bégaudeau jobbet på en ungdomsskole før han skrev boka «Entre les murs» (2006), og han spiller seg selv i filmen. Regissøren Laurent Cantet kastet ville lage skolefilm. Resultatet er inderlig, nyansert og framstår så autentisk at man glemmer at elevene faktisk spiller roller.

DE HETER Esmeralda, Khoumba, Wey, Boubacar og Soleyman – elevene i det multikulturelle klasserommet. Ei gruppe usikre, uvillige, krevende, kranglete, provoserende og påståelige 13-15-åringer som man får lyst til å skrike til. Ungene er dessuten i puberteten. Det er i seg selv nok. De sier:– Hvorfor må vi lære imperfektum indikativ og konjunktiv? Ingen snakker jo sånn. Og: – Lærer, hvorfor bruker du alltid bare navn på «pottitter» og bleikinger når du skal gi eksempler? Hvorfor ikke Aïssat?

Læreren skal påføre dem kunnskaper og dannelse. Men når elevene snakker har de et annet språk. (I et land med så store sosiale klasseskiller som Frankrike, er språknivåene virkelig fingradert). Implisitt i den verbale tautrekkinga ligger: Vi er svarte, vi er arabere. Du er hvit. Og gammel. Du forstår ingenting.

I KLASSEROMMET pågår maktkampen. Læreren må kreve respekt, han har den ikke automatisk i form av sin posisjon: «Ikke snakk slik til meg! Dere skal respektere meg». Samtidig forsøker læreren i «Klassen» virkelig å se den enkelte elev. Han tar hver elev på alvor, han argumenterer (den rasjonelle argumentasjonsformen er bare så typisk fransk). Filmen viser hvor elastisk læreren må være: Han må være tøff, men ikke for tøff. Snill, men ikke svak.

LÆRERJOBBEN ER ekstremsport. Det kreves en kombinasjon av intuisjon, smarthet, raushet, fasthet, autoritet, ydmykhet og faglig sikkerhet. Og uten sympati for elevene blir jobben umulig. Norske lærere på multikulturelle byskoler kjenne seg godt igjen i filmen. Marerittet er når disiplinproblemer og kaos overskygger alt. Da klarer heller ikke læreren å se hvor levende og kreative drittungene er.

DE UTENFOR vet ingenting om hva som skjer innenfor, i klasserommet. Læreren vet lite om elevenes liv utenfor skolen. Norske lærere vil heldigvis oftere ha langt tettere elevkontakt enn franske. Skolesystemene og idealene er svært forskjellige.

SOLEYMAN ER DEN vanskeligste svarte gutten på bakerste benk. Etter en episode i klasserommet skal han utvises. Dermed vil faren trolig sende Soleyman tilbake til Mali. Der får han ikke videre skolegang. Og når Soleyman og mora skal forsvare seg for skolens disiplinærutvalg, må sønnen være tolk for mora. Hun snakker ikke fransk. Men hun sier:«Soleyman er en snill gutt».

Det opprører meg sterkt at han ble utvist.

PS. Det var visst bare film.