Foran undergangen?

Ap har vært i hardt vær før. Men det er verre nå. Atskillig verre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ER VI VITNE TIL det historikerne seinere vil kalle «et regime foran undergangen»? Og hva er i så fall forklaringen på det? Vi stiller oss tvilende til det første, men er likevel nysgjerrige på årsakene til Stoltenberg-regimets tilværelse i de dype daler.

Velgernes plutselige vraking av sosialdemokratiet virker nokså særnorsk. Tony Blair har nettopp gitt Labour en brakseier ingen av hans forgjengere maktet. Gerhard Schröder holder stillingen i Tyskland, mens Göran Persson i Sverige er en beleven vert for EUs øvrige statsministere, blant dem mange oppegående sosialdemokrater.

Som alternativ til høyreregimer er sosialdemokratier fortsatt levedyktige i den vestlige verden. Ryktene om deres snarlige død er betydelig overdrevne. Like fullt virker det som om de norske, selvstendige velgere, avstammet fra selveiende og relativt frie bønder, er møkk lei Ap og alt dets vesen.

AP-LEDELSEN SELV peker på at partiet har vært i hardt vær før. Både foran valgene i 1993 og i 1997 var formen dårlig på vårparten. Kaci Kullmann Fives Høyre lå på enkelte målinger foran Ap i 93. Det var i denne valgkampen SV-veteran Stein Ørnhøi spådde at Ap's storhetstid var over, og at partiet ville lide samme skjebne som Venstre. Hans begrunnelse var at det ikke lenger representerte eller fanget opp brede folkelige allianser. Partiet hadde beveget seg for mye mot høyre. Men valgresultatet ble altså 36,9. Ørnhøi har siden blitt hånt for sin historieframskrivning.

Fire år seinere var vårformen like dårlig for Ap. Avisene tegnet nok en gang dystre kurver over Ap's dalende oppslutning. Thorbjørn Jagland hadde dessuten sendt nordmenn på ferie med et bestemt inntrykk av at han og Ap syntes det var «kvalmende» med en ekstra tusenlapp i måneden til landets minstepensjonister. Men valgkampen viste at vi heller ikke da kunne avskrive Ap. Det var det partiformannen sjøl som gjorde, da han ga fra seg regjeringsmakten på 35 prosent.

SIDEN BLE DET VERRE. I kommunevalgkampen i 1999 virket ikke det velprøvde opplegget med å gå i klar front mot Høyre/Frp's «iskalde samfunn», usynliggjøre SV, og selv være det hjertevarme venstrealternativet. Ikke siden 20-åra hadde Ap gjort et så dårlig valg som da. 28 prosent. Partiet sto plutselig uten regjeringsmakt og «uten» velgere. Derfor skiftet man frontfigur. Og derfor benyttet partiet første anledning til å gripe makta. Partiets vilje til makt skulle gi gevinst.

Siden har vi sett en styringsiver som nærmest minner om vårkåthet. Svære, omfattende reformer har kommet på løpende bånd. At dette skapte trøbbel innad i partiet, forut for landsmøtet var en kalkulert kostnad. Riktignok kom styrken i Frp-bølgen overraskende på de fleste. Men vi skulle bare vente til landsmøtevedtakene var fattet og Ap-troppene samlet. Da skulle det bli orden. Og takket være Vidar Kleppe, Carl I. Hagen, Siv Jensen, Terje Søviknes og Cathrin Rustøen karet Ap seg opp på 30-tallet igjen. Da ble noen prosenter av forlegne velgere ledige en stakket stund.

MEN SÅ KOM PETERSEN. Og det er dette faktum som er så alvorlig for Ap. Jan Petersen, som er blitt hundset av sine egne, som tok på seg den tunge oppgaven å lede Høyre fordi ingen andre ville, er mannen som nå fosser fram på høyrebølgen. Han har ikke skapt den. Han flyter som en kork på krefter som er langt sterkere enn ham selv. Det er nok for ham å si «lavere skatter» og «bedre skole», og velgerne griper det begjærlig. De vil ha forandring. I et høyere tempo enn før. Ikke nødvendigvis av politikere, men av politikk. Og mange vil ha en mer synlig forandring enn den Bondevik representerte. Velgerne er mer villige til å ta risiko, de er mer vågale og rampete. De er beredt til masseutroskap mot regimet som har gitt dem trygghet og velferd. De vil i større grad ta ansvar for sine liv og handlinger selv. Inntil de eventuelt erfarer at det gamle var best. Men det gjør de først etter å ha prøvd noe annet. Det vil neppe føre til Ap's undergang, men til alvorlige rystelser i de sosialdemokratiske grunnvoller.