Foran undergangen?

Politiske partier består, men politiske sivilisasjoner forgår, gjerne med hundre års mellomrom.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER tretti år siden den britiske journalisten og forfatteren Paul Johnson utga et større essay om politisk journalistikk. Johnson er fortsatt skrivende (det er ikke lenge siden han skrev at det knapt fins noen lavere form for liv enn et journalistliv). Og de råd han for tretti år siden ga til politiske journalister, har fortsatt gyldighet: At de bør utvikle sansen for historie, at de ved å studere atten- og tidlig nittenhundretallshistorie - politiske brever, dagbøker og memoarer (dvs. fra en periode da politikere ennå var skriveføre) - vil kunne forstå politikkens eviggyldige sannheter.

Dersom politiske journalister hadde fulgt Johnsons råd, ville de blant annet ha sluttet å «avlive» politiske partier i ett sett. Historien - selv den aller nyeste historie - burde nemlig ha lært oss at man må være forsiktig med politiske langtidsspådommer. Det fins nesten ikke ett norsk parti som ikke, feilaktig, er spådd død og undergang i pressen.

FOR ET PAR tiår siden var den gjengse oppfatning i mediene at Kristelig Folkeparti ville dø med sine daværende velgere, de siste dagers hellige. Også Senterpartiet, mente man, var i ferd med å forsvinne, så å si på den historiske møkkadynga. Senere oppnådde de begge å bli landets nest største parti, KrF også med statsminister. For få år siden var Høyre så lite at det holdt på å ikke bli invitert til TV2s valgsendinger. I dag dominerer partiet både landet, regjeringen og mediene.

Og det er ikke bare norske journalister og politikere som tar feil. Det var nesten ikke en politisk observatør som for ti- femten år siden trodde på noen renessanse for det britiske arbeiderparti. Da Roy Jenkins i 1987 anmeldte den tidligere statsminister James Callaghans memoarer, slo han fast - suverent og uten forbehold - at Callaghan var historisk: den siste Labour-leder som noen gang kom til å bli britisk statsminister. Senere har Tony Blair og hans arbeiderparti opplevd to valgtriumfer nesten uten historisk sidestykke.

ER DETTE noen trøst for Det norske Arbeiderparti, i all dets elendighet?

For partiets situasjon er i sannhet dyster. På de landsomfattende meningsmålingene er Arbeiderpartiet passert både av Høyre og Fremskrittspartiet. I Oslo er også SV større - 24,1 prosent, mot Ap's 16. 16 prosent ville ellers, i et dårlig år, ha vært hva valgforsker Tor Bjørklund kaller «et rimelig godt resultat for Ap - på vestkanten». Arbeiderpartiet må bevege seg til venstre for å danke ut SV, men en venstredreining er ikke uten videre løsningen for et parti som er passert i oppslutning av to høyrepartier. På bare en måned har annenhver kvinnevelger under 45 år forlatt partiet. Blant unge kvinner har Ap nå en oppslutning på 11 prosent.

Det begynte for alvor å gå galt da Thorbjørn Jagland og hans mannskap frivillig forlot regjeringskontorene. Partiet er møtt med katastrofale popularitetstall og elendige valgresultater, og tallene ble ikke bedre da Jens Stoltenberg gjeninntok makten før han og hans parti var modne for makt. Stoltenberg hadde tilsynelatende alt - kunnskaper, dyktighet, stor kommunikasjonsevne og et vinnende vesen. Som Churchill sa om Curzon: «En kunne pakke opp hans ryggsekk og ta en detaljert fortegnelse over alt som fantes der. Ingen enkelt ting manglet, men på en eller annen måte var det hele ukomplett.»

I de siste måneder har store og små arbeiderpartipolitikere opptrådt som barn, med de underligste innfall og utspill i mediene. Virkningen blir ekstra sterk fordi Ap-politikerne fortsatt er så tallrike, og det derfor er så mange som dummer seg ut. Ennå har ingen beskyldt mediene for ikke å ha beskyttet dem mot seg selv. «Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser,» som det står i Vær varsom-plakaten. Hittil har dette punktet først og fremst omfattet mindreårige, senile, sjokkskadde og berusede. Må det heretter også gjelde tillitsvalgte i Arbeiderpartiet?

ER DET så noe håp for Jaglands og Stoltenbergs (og mitt) parti? Antakelig. Men mer og mer begynner det hele å minne om George Dangerfields klassiker «The Strange Death of Liberal England». Boken handler om det liberale britiske samfunns sammenbrudd for hundre år siden, et storverk, en sivilisasjon foran undergangen, i utakt med sin tid, presset mellom det nye venstre og et mer aggressivt høyre, med kjempende kvinner, «suffragetter», merkbart til stede i periferien.

Det liberale England døde. «A natural, if unpleasant, death.»