Forbannet Art

Art Ranger, alias Ingar Aasen (32) Øra, Fredrikstad maler og kunstvokter ØRA (Dagbladet): Art Ranger koblet sammen sitt 29 meter lange og 30 tonn russiske militærvogntog og dro til Oslo. Til Slottet. Han ville markere overfor «pappa Norge», kong Harald, at han var forbanna på alle lovene og reglene i kongeriket.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det var svært tidlig om morgenen da Art Ranger dundret oppover Slottsplassen med sin krigsmaskin i fjor høst. Gardistene skjønte ingenting, aller minst da sirkus Art Ranger parkerte og slapp ut lufta av samtlige 16 dekk.

- Folk er likegyldige

Det som gjorde utslaget for opptrinnet var at en bank kom og tok pant i Arts malerier.

- Jeg sto i gjeld til banken. Det er greit, men jeg blir forbanna når de bare kommer og tar tinga mine uten å spørre. Det går ikke an å oppføre seg sånn. De kunne ha kommet til meg og forklart situasjonen, så skulle jeg ha gjort opp for meg, raser Art Ranger. Raser gjør han selv om klokka er fire om morran og han nettopp har hoppet ut av den hvite pysjamasen. Selv om det er en flott morgen med et enda flottere lys. Selv om det er bare fuglene som «forstyrrer» morgenstillheten.

Han har rast over dette i nesten ett år, men nå gir han seg. Nå har kunstvokteren manifistert sine meninger overfor banken og Fredrikstad. Nå vil han begynne å male igjen. Nye abstrakte og figurative malerier. Som skal provosere. For det må kunsten.

- Folk har jo ikke kjærlighet eller hat til noe lenger. Folk er likegyldige. Det er det verste som kan skje oss.

Må være lidenskap

For Art Ranger, alias Ingar Aasen, var turen til Slottet og hans ett år lange manifestasjon, også et kunstuttrykk.

- Det er ytringsfrihet. Det er å sprenge grenser. Og det er å vokte over sin egen kunst. Og andres. Mine og andres følelser... Jeg håper bare kongen og hans folk ikke ble redde. Jeg er jo snill som et lam. Jeg ville ikke gjøre dem noe. Jeg ville bare vise dem at jeg var mektig lei av alle lovene og reglene i dette landet, sier Art. Lysmennesket.

Som hver dag står opp ved firetida. For å få med seg soloppgangen. Det vakre.

- Jeg lever for de små øyeblikkene. De må være sterke og kraftige. Det er som kunsten. Den må være sterk skal den gjøre noe med deg. Lidenskapelig. Ja, det må være som å sitte ved et talglys og vite at det er det siste du har igjen. Det blir ikke like sterkt når du vet du har en hel eske liggende på lur, sier han og går rundt leirbålet. Han tenker best da, synes han. Når han er i aktivitet. Når ting skjer.

- Det er lidenskap i alt jeg gjør. Det må det være. Derfor vil jeg heller ikke ta imot sosialhjelp, som kunne ha gjort meg mer velholden økonomisk sett. Nei, faen, se på de mange som mottar slik hjelp som bare går rundt og sløver i hjel. Jeg gjør i hvert fall ikke det. Jeg er i det minste kreativ.

- ...Og den blideste revolusjonæren som har vært avfotografert i Dagbladet, sier han, og skratter høyt inn i Bones' vidvinkel.

- Hvis en ikke tør å satse hele seg selv, så har man ikke noe her å gjøre. Folk må ikke bare bære på kroppen sin. Selv gråter jeg over mine egne begrensninger. At jeg ikke kan uttrykke meg kraftigere. Jeg synes det er trist.

I skogen, midt i industriområdet Øra i Fredrikstad, bor han i sitt utrangerte russiske militærkjøretøy.

- Jeg trives her. Har roen, sier han og ser utover skogstomta.

- Tomta får jeg låne av en kjekk bonde. Jeg tror han elska slottsturen min, gliser han, så det blinker i hans to stjerner i fortenna. Etter mye smerte fikk han boret dem inn. Det var i Guatemala.

For lite galskap

Må ha sølvstjerner i tenna når du er cowboy-kunstner, og bor og kjører ulovlig russisk vogntog.

- V8-er detta, søø. Det er 77-modell. Den skulle egentlig til Afrika, men jeg fikk forhindret det. Kupp, detta søø, forteller Art engasjert. Han kjøpte bilen for 40000 kroner for noen år siden. De tre vognene ga han 10000 for.

- Lastebilen heter Ural. Den kalles for Sil nedafor. (Les: Libanon og sånn.) Og dekka tåler AG3-skudd. Bra saker.

- Du er forberedt på krig.

- Uralen passer mitt lynne. Mitt sinne og min kraft. Snill, sterk og bare farlig hvis noen tuller for mye med meg. Nei, kom hit. Jeg må vise dere noe. Jeg må vise dere samfunnskroppen.

Art løper mot trafo-stasjonvogna. Han vil vise oss dokka si. Selvportrettet. Som samtidig er et portrett av oss alle.

Dokkas hode er usynlig bak en gassmaske som gir kroppen oksygen. Over hele kroppen er det tilkoblet kabler og ledninger. Ledningene går inn i en vegg, som gjør styringen av menneskene usynlig. Bak veggene er imidlertid ledningene koblet til et enkelt håndtak. En lang snabel av en tiss symboliserer behovet.

Dette ville han også vise kongen.

- Jeg tror også folk kjenner seg igjen når de ser dette. Det vil jeg at de skal gjøre. For jeg mener vi må prøve å bryte med dette. Vi er så A4! Mennesket har jo helt glemt å leke. Når jeg gjør det, tror folk jeg er gal. Noen tror også jeg er farlig. Jeg, altså. Jeg - verdens snilleste mann. Ufattelig!

- Nei, det er for lite galskap og for lite lek her. Så lenge det er sånn har jeg i hvert fall én klar verdi her i distriktet.

PÅ KRIGSSTIEN: - Folk har jo ikke hat eller kjærlighet til noe som helst lenger. Derfor vil jeg provosere.