Forbannet ungdom

Kan Stein Lillevolden eller AUF frelse minoritetsungdommene? Neppe. De må visst redde seg selv.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FØRSTE DEMONISERT som kriminelle pøbler med palestinaskjerf og innvandrerbakgrunn. Så stakkarsliggjort. Kjør debatt: Straff som svir eller snillisme. Men heldigvis, og takk for det, stoppet ikke debatten etter de voldelige demonstrasjonene mot krigen i Gaza, ved disse forenklete ytterpunkter. Veien går videre, med oppvask og selvransakelse. Opprydningsarbeid pågår på Manglerud politistasjon og på det store dialogmøtet der politi, organisasjoner, medier og ungdommer snakket sammen. Og når Stein Lillevolden, Norges eneste profesjonelle demonstrant, står foran Stortinget og beklager at «noen av oss har vært stupide», er det tid for forandring.

OPTIMISME ligger i lufta. Gode krefter er på banen, ofte med betydelige egengevinst å innhente. Men lytter de til ungdommene med minoritetsbakgrunn? Fins det politisk vilje til å ta tak i de grunnleggende, strukturelle problemene? Skal kunnskapsministeren bremse frafallet av minoritetselever fra videregående skole, må han lytte og forsterke og endre. Skal partiene rekruttere minoritetsungdom, må de i alle begynne å si «hei».

SARAH SELAIHI (16), elev, demonstrant og politisk engasjert, kjenner mange som kastet stein. Hun sier i intervju i Klassekampen at det blant annet har å gjøre med en fiendtlig holdning til politiet som ungdommene har fått med seg fra hjemlandet. Akhenaton de Leon, leder for OMOD, snakker om tilhørighet. Det er opplagt: Uten tilhørighet, lav sosial kontroll. De Leon sier at fremmedgjorte ungdommer oppfatter politiet som fienden. Mistilliten fikk etaten akkurat servert på et fat: En fersk rapport fra Politidirektoratet viser at hver tredje ungdom med minoritetsbakgrunn har liten eller ingen tillit til politiet.

16-ÅRINGEN argumenterer bedre på Facebook enn mange ungdomspolitikere. Hvorfor klarer ikke politiske ungdomsorganisasjoner å fange henne? Hun er aktiv i ei ungdomsgruppa i Rabita-moskeen i Oslo, ikke i Rød Ungdom eller AUF. Hvorfor, spør Klassekampen. Minoritetsungdommer vet ikke så mye om hvilke organisasjoner som finnes, svarer hun. En FAFO-rapport fra 2007 er helt enig: Hovedårsaken til den lave deltakelsen i frivillige organisasjoner, er at ingen spør ungdommene om å være med.

DET HANDLER OM ulik gruppetilhørighet. Sarah sier at det er mange ungdommer «som er mot det norske. De stoler ikke helt på partier, og dermed heller ikke ungdomspartier». Altså tilbake til OMOD-lederen. Altfor mange ungdommer forteller om rasistiske opplevelser. Og om jobbsøknader de aldri får svar på. Ungdommene har – sier Sarah – dessuten «rasistiske fordommer mot nordmenn akkurat som nordmenn har fordommer mot oss».

Hva har gode krefter tenkt å gjøre med det? Og hva gjør Sarah?

De «unge pøblenes» trenger kanaler. De trenger rettferdighet. De skaper egen kanaler.

De gode kreftene trenger Sarah. Ringer AUF? Eller Lillevolden?