Forbruksvekstog grønne skatter

Mange frykter for at vår samfunnsutvikling bærer galt avsted. Vi er bekymret for at vi står foran en menneskeskapt klimaendring, at vi endrer økologiske betinelser for artsmangfold og at vi tærer på ikke-fornybare ressurser. Observasjoner inkluderer en Østersjø som gror igjen, hull i ozonlaget, varme vintre, økende ørkenarealer, reduseerte regnskogsområder og El Nino regnstormer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En populær forklaring er at alt dette har sine røtter i en materiell forbruksvekst Den er lansert som en forklaring på hvorfor vintrene er særlig varme, eller særlig kalde; avhengig av gradestokken nærmest tastaturet til skribenten. Litt provoserende kan vi si at tre posisjoner har vært inntatt: Den første leiren mener at klimaendringer foreligger og at de er menneskeskapte. Den andre leiren mener at det ikke foreligger klimaendringer, men dersom det gjør det, er de i hvert fall ikke menneskeskapte. Den tredje leiren består av personer som uroes ved tilløpene til underligheter ved klimaet, men som ikke ønsker å trekke konklusjoner før ytterligere vitenskapelige undersøkelser foreligger.

Nedenfor skal jeg argumentere for at den sistnevnte gruppen inntar den mest interessant posisjonen, og i det følgende skal denne posisjonen utdypes, og jeg vil presentere hvilke handlingsregler den inspirerer til. Sammenhengen mellom forbruksvekst og klimaforholdene spesielt og miljøtilstanden generelt er kompleks. Økonomisk aktivitet leder til utslipp til luft av svoveldioksyd, karbonmonoksid- og dioksid, klorfluorkarbongasser og metan. Dette skapes av fossilt brensel, elektrisitetsgenerering og industriprosesser. Utslipp til jord og vann inkluderer tungmetaller som bly, kadmium og nikkel. Vi observerer ozonlagfortynning, karbondioksidøkninger i atmosfæren og høyere gjennomsnittstemperaturer. Det er legitimt å være alvorlig bekymret.

Som skeptiske observatører, vet vi likevel at kloden er et svært sammensatt, dynamisk system. Vi har ikke alltid hatt en Golfstrøm. Sahara har vært fruktbar. Isbreer har dekt hele Skandinavia. Seinest for et par hundreår tilbake sto vi overfor dramatiske temperaturreduksjoner. Det er ingen grunn til å tro at disse endringene var menneskeskapte. Av dette slutter vi at dramatiske endringer i livsbetingelsene på jorda, ikke er uvanlige, men må forventes. Dersom vi nå står overfor en endring, behøver den ikke være menneskeskapt. Å hevde både at det foreligger en endring, og at den er menneskeskapt, er en posisjon som krever en solid underbyggelse.

Imidlertid fordrer reflektert atferd at vi tar høyde for risiko, og betaler en forsikringspremie. Dersom det er slik at vi står overfor en klimaendring frambrakt av menneskehender og store miljøskader med opphav i menneskelig virkemåte, er det en god ide å granske levemåten vår og inspisere ressursutnyttelsen, samt etablere et program som leder ut av problemene. I denne sammenheng framstår grønne skatter som en god ide og en strategisk lur holdning etter føre-var-prinsippet.

Sentralt i debatten om forbruksutviklingen, står naturlig nok markedsmekanismen. Sosialøkonomisk teori viseer hensiktsmessigheten ved å la desentraliserte markedsbeslutninger løse de uhyre sammensatte informasjonsproblemene knyttet til forbrukernes verdsetting av produkter og produsentenes kostnader knyttet til produksjonen. I mange sammenhenger er markedsmekanismen en uoveertruffen design som løser svært kompliserte koordineringsoppgaver. Andre ganger kan markedsløsningen sies å være inoptimalt. Teorien viser at ved tilstedeværelsen av markedsmakt (eks. monopoler), fellesgoder (eks. fyrtårn eller et lands forsvar), asymmetrisk informasjon (eks. kjøp av bruktbiler) og eksternaliteter (eks. forurensing) kan markedsløsningen lede til punkt som vi kan forbedre ved inngripen i prismemekanismer eller eiendomsforhold.

Særlig aktuelt i denne sammenheng er eksternaliteter. Med eksternaliteter menes forhold som inngår i en aktørs beslutningsbakgrunn, men som aktøren selv ikke kan gjøre noe med. Andre aktører kan gjøre noe med dem, men har ingen incentiver til å gjøre det. Forurensning ved produksjon er et typisk eksempel. Et særtrekk ved eksternaliteter er at det er forskjell mellom prisen som oppstår i et marked (den private prisen på et gode) og den samfunnsøkonomiske kostnaden i produksjonen av dette godet (den sosiale prisen på dette godet) som inkluderer rensekostnader. Priskorreksjoner, avgifter og salgbare utslippstillatelser er virkemidler som kan rette opp hvor markedet feiler. Grønne skatter vil kunne konstrueres slik at de korrigerer for gapet mellom sosial og privat pris.

Det er ikke åpenbart at slike priskorreksjoner føre til lavere forbruksvekst. Heller ikke er det åpenbart at forbruksvekst føre til klimaendringer eller økte forurensninger. Grossman og Krueger (Quarterly Journal of Economics, 1995) finner at økt økonomisk aktivitet riktignok innebærer redusert miljøkvalitet for lite utviklete økonomier. For utviklete land, imidlertid, later det til at økt økonomisk vekst fører til en bedring av en rekke miljømål!

Mer interessant enn å diskutere forbruksveksten, er å diskutere forbrukssammensetningen. Visse goder er mer miljønegative enn andre. Disse godene bør vi nok, i forsiktighetens navn redusere bruken av. Eksempler kan være flyreiser, engangsvarer og bilbruk i bykjerner.

Filosofisk sett kan vi spørre oss om mennesket forgriper seg på kloden. I mange andre epoker enn vår har taleføre tenkere forespeilet dyptloddende kriser i råvaretilførselen, energisituasjonen og mattilfanget: På 1700-tallet var det slutt på trær i England. Det ga spekulasjoner om forestående Ragnarok i form av manglende energiressurser. Økonomiske historikere har derimot framholdt at nettopp mangelen på tømmer, var en viktig ingrediens i Englands viktigste vertskap for den industrielle revolusjon. De peker på den kreativitetsstimulans som slike endrete rammer skapte.

Seinere var kullmangel kimen til dystre spådommer, men ingen av disse slo til. I våre dager er oljeressursene i fokus. I tidligere tider har teknologisk endring og menneskelig skaperevne kommet til unnsetning. Det er naturligvis ikke sikkert det skjer en gang til. Men det faktum at det har skjedd før, bør mane oss til forsiktighet i framtidsbeskrivelsene: Biler må ikke nødvendigvis forurense, de kan konstrueres annerledes. Karbondioksidet i atmosfæren må ikke nødvendigvis øke, vi kan legge avgifter på utslipp. Energikildene må ikke nødvendigvis tømmes ut, vi kan øke prisen på bruk av energi og finne nye kilder til energi.

Kommunikasjon krever voldsomme ressurser. Vi reiser plutselig svært mye mer enn i tidligere tider, produserer millioner av tonn med utslipp og investerer massivt i teknologiske forbedringer. Her ligger et forbedringspotensiale. Sosialøkonomiske analysere av nytte og kostnad vil være nyttige navigasjonsinstrumenter til å finne en god kurs: Til veiprosjekter, togsystemer, flyplasser, elektriske biler og T-banesubsidier. Med riktige priser (eksempelvis veiprising og kollektivtrafikksubsidiering) kan personforflytting geografisk effektiviseres, og teletjenester, bruk av internet og elektronisk kommunikasjon kan bidra til positiv miljøutvikling. Telekonferanser, hjemmekontor og internetsamtaler kan bli nyttige miljøforbedrere.

Her rører vi ved kjernen i holdningen til en samfunnsutvikling som kan kombinere forbruksvekst og sunn miljøutvikling, altså en bærekraftig utvikling: Vri forbruket henimot en grønnere konsumprofil ved hjelp av sosialøkonomiske instrumenter, stimulerer forskning på miljøvennlig teknologi. Det er innenfor menneskets handleramme å skape betingelser som vi kan leve med, og leve godt med.

En påstand om at vi forbruker oss mot en kollisjon med naturen, synes unødvendig dramatisk og som en undervurdering av menneskets problemløsningsevne og iderikdom.