Forbrytelse og forsoning

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Av HALVARD C. HANSSEN

  • Winnie Mandizikela-Mandela gikk politisk svekket ut av den sørafrikanske sannhetskommisjonen, men hun risikerer neppe verken tiltale eller straff for de overgrep og drap hun ble anklagd for å ha medvirket til. Sannhets- og forsoningskommisjonen, under ledelse av fredsprisvinneren Desmond Tutu, er ingen domstol. Kommisjonen har mulighet til å oversende beviser til politiet, men selv om Winnie aldri har bedt om amnesti, er det få som tror at det noen gang blir satt i verk etterforskning mot henne.
  • Winnie Mandizikela-Mandela er ikke den første som er blitt anklagd i Desmond Tutus kommisjon. Hun er bare den mest kjente og mest skandaliserte. Tidligere har apartheidstatens hvite mordere bekjent i alle fall noen av sine ugjerninger. Det har skjedd under løfte om straffefrihet.
  • Dermed har det nye Sør-Afrika langt på vei klart å dokumentere det gamle regimets forbrytelser uten å gjennomgå et traumatisk og hatefullt rettsoppgjør. Sannhetskommisjonen har vist apartheids sanne ansikter gjennom de politisjefer og håndtlangere som har stått fram, og ofrene, de etterlatte og de som overlevde har fått adgang til å anklage de skyldige uten frykt for represalier.
  • Sør-Afrika tar et oppgjør med fortida uten å straffe. Lenger nord i Afrika står Rwanda framfor et kanskje evig rettsoppgjør. Oppgjøret med krigsforbryterne i Bosnia er for lengst blitt en ren farse, og mange føler ubehag hver gang en østtysk soldat blir dømt for regimets forbrytelser i et annet land i en annen tid.
  • Da Desmond Tutu virkelig klarte å få Winnie Mandela til å be om unnskyldning, viste han hele verden at det kanskje er mulig å temme hatet uten hevn. Men han får kanskje problemer med å få fredsprisvinneren P.W. Botha til å gjøre det samme.