Forbrytelse og straff

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fredag la justisministeren fram regjeringens forslag til endringer i straffelovens generelle del. Carl I. Hagen og hans tilhengere har lyktes med å erobre dagsordenen på dette området, og med å demontere og diskreditere resultatene av kriminologenes og sosiologenes forskning. Tilbake står juristene og de ukritiske tilhengerne av strenge straffer. Det er trist at en justisminister med et uomtvistelig liberalt syn på mennesket og samfunnet legger fram forslag som tar lite hensyn til samfunnsvitenskapelig forskning, men hviler betenkelig tungt på primitiv hevntenkning.

Da forslaget ble lagt fram på fredag, sa justisministeren at regjeringen foreslår strengere straffer for alvorlige forbrytelser, men forsiktigere bruk av straff for mindre alvorlige. Vi har ingen tro på at denne oppdelingen er praktisk gjennomførlig. Et høyere straffenivå for de alvorligste forbrytelsene vil trekke nivået opp for de mindre alvorlige. Hele skalaen forskyves. Til Hagens tilfredshet, men til skade for humaniteten i rettspleien.

Regjeringen foreslår å heve maksimumsstraffen fra 21 til 30 års fengsel. Maksimum på 30 år knyttes til uhyrligheter som folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Pluss for en sekkepost midt i tida som heter terrorhandlinger. Argumentasjonen om at dette bare er å følge normen i Den internasjonale straffedomstolen, kan virke tilforlatelig, men dekker først og fremst over at forslagene er et brudd med det hovedsynet på straff som har pekt ut retningen i norsk lovgivning de siste tiåra.

Og det er fristende å minne om at Mossad-agentenes drap på Ahmed Bouchiki på Lillehammer i 1973 hittil er den eneste terrorhandlingen som har tatt liv på norsk jord. Domstolen definerte agentene som soldater i israelsk tjeneste, og idømte dem straffer langt under lovens minimum. Deretter slapp terroristene ut på tvilsomme legeerklæringer og gjenopptok sine ganske gode liv. Denne prosessen var heller ikke basert på kriminologisk forskning, men sier noe om hvor politisk fastsettelsen av straff og straffenivå egentlig er. Som når man velger å gå fra 21 til 30 år. Det er ren, uforfalsket høyrepolitikk, kort og godt.