Forbuden frukt

Verden går iblant framover.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Frem til torsdag i neste uke er Oslo stedet for deg som har sans for forbuden frukt på stort lerret. Under vignetten «Forbudt uke» viser Oslo Kino filmer som «Sansens rike», «Baise-moi», «Sweet Movie» og Andy Warhols «Trash» og «Frankenstein». Felles for dem alle er at det er filmer med forbudt og kontroversielt innhold.

Rett som det er kommer det rapporter om land som velger å totalforby tilsynelatende uskyldige filmer. At kostymedramaet «Anna and the King» (1999) med Jodie Foster, i likhet med forløperen «The King and I» fra 1956, fremdeles er strengt forbudt å vise offentlig i Thailand, oppleves som underlig. At den australske filmsensuren valgte å forby den norske komedien «Svidd neger» fra 2003, overrasket. At Kina og Malaysia sa Nei!! til den poetiske kjærlighetshistorien «Brokeback Mountain» er trist, og sier mer om myndighetenes holdning til homofili enn utallige rapporter fra ymse menneskerettighetsorganisasjoner.

Sensur er ikke et ord som lukter godt. Det er noe de driver med andre steder. Likevel: Nå er det seks år til vi kan «feire» 100-årsjubileet for norsk filmsensur, den såkalte kinoloven av 1913 og opprettelsen av Statens Filmkontroll. Bekymrede øvrighetspersoner, blant dem mange lærere, var svært bekymret for hvilken effekt det nye mediet ville få, spesielt på barn. Dette var ikke så mange år etter folk skal ha blitt livredd for å bli påkjørt av å se brødrene Lumieres «Toget ankommer stasjonen».

Filmkontrollen skiftet navn til Statens filmtilsyn åtti år senere, og i 2005 fikk vi Medietilsynet i stedet.

Filmkontrollen var streng. De satte ned foten rett som det var og sendte filmer i retur til importøren med streng beskjed om å bruke saksa, hvis de ville at filmen i det hele tatt skulle komme i nærheten av en norsk kino. Et par avgjørelser var kanskje forståelige, andre mildt sagt besynderlige, og noen fullstendig latterlige. Et høydepunkt – eller bunnmål – var da de ønsket å skåne publikum for den gudløse og moralsk nedbrytende «Life of Brian» i 1980. Avgjørelsen viste seg å være nesten enda latterligere enn filmen, da vi fikk se den etter sensuristene tok til vettet og endret sin avgjørelse.

I løpet av de siste åra er mye forandret. Det er all grunn til å glede seg over at det strengt tatt ikke finnes forhåndssensur av film i Norge lenger. I dag kan i prinsippet hva som helst som holder seg innen for straffelovens grenser vises, såfremt det har 18-års grense. Hvis distributør sjøl velger høyeste aldersgrense, må den registreres, men blir ikke sett og vurdert av Tilsynet. Ansvaret ligger nå hos distributør og kino hvis filmen skulle inneholde noe som bryter norsk lov.

Det er neppe bare publikum som gleder seg. På Medietilsynets liste over totalforbudte filmer siden 1913, står det listet opp hele 1574 filmer. Blant dem finnes talende titler som «Blood Hospital», «Die sex-abenteure der drei musketiere» og «Uten truser i Tyrol». Tenk på den arbeidsdagen moralens voktere har hatt i mange, mange år. It’s a dirty job, but somebody’s gotta to do it? Ikke nå lenger.