Fordelingens århundre

1900-tallet var effektivitetens århundre. Verdensøkonomien ble 17 ganger større. Det var veksten som ga velstand. På 2000-tallet kan velstand bare skapes gjennom fordelingspolitikk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den anerkjente britiske historiker Eric Hobsbawm skriver i sin bok «Ekstremismens århundre» om hvor slående ofte det ikke er sammenheng mellom hvor rikt et land er og hvor godt velstanden er fordelt. I Europaunionen, der inntekten per innbygger har vokst med 80% på 20 år, foregår en absurd diskusjon om at en ikke «har råd» til å opprettholde en velferd i dag som var en selvfølge for 20 år siden. Tilsvarende kan en finne u-land der velferd og levealder har økt mer enn i u-land med langt sterkere vekst. Han konkluderer: «Om disse tiårene har vist noe, er det at det største politiske problem, i alle fall i den utviklede verden, ikke er hvordan man skal øke nasjonenes rikdom, men hvordan man skal fordele den til beste for innbyggerne.»

Effektivitet

Stoltenberg-regjeringen startet med å erklære en rekke «effektivitetsreformer» i statlig forvaltning som sitt «største politiske problem». Og ble møtt med forundring og tillitssvikt. Hvis Hobsbawm har rett, var det en fornuftig reaksjon.

Det trenger ikke være noen motsetning mellom effektivitet og fordeling. Dersom overskuddet ved økt effektivitet blir brukt til bedre fordeling, er det heller tvert imot. Men da må det tydeliggjøres som mål og følges opp i praksis. Videre må det være en offentlig makt som har styring med den økonomiske utvikling på vegne av allmenne og ikke-markedsmessige interesser.

Enestående vekst

Det 20. århundre var en epoke med enestående vekst. Ifølge Worldwatch Institute har verdensøkonomien vokst til å bli 17 ganger større enn ved inngangen til 1900-tallet. Samtidig ble antallet mennesker bare fire ganger større. Det er altså økonomisk rom for at hvert menneske kan forbruke over fire ganger mer i dag enn for 100 år siden. Veksten har imidlertid blitt svært skjevt fordelt. I Vesten har veksten vært langt sterkere, mens de fleste mennesker på kloden ikke har fått en så sterk vekst. I deler av Afrika har det i lange perioder til og med vært negativ vekst.

Bare fra 1990 til 1997 vokste verdensøkonomien med fem billioner dollar - like mye som fra sivilisasjonens morgen til 1950. Sett i lys av dette er det enestående svakt at det politiske systemet ikke har klart å utrydde fattigdom verken globalt eller i rike land som Norge.

Fra 1950 ble forbruket av korn tredoblet, trevirke tredoblet, papirbruken seksdoblet, fiskefangstene nesten femdoblet, bruken av fossilt brensel nesten firedoblet, og forurensingen av luft og vann steg til det mangedobbelte.

Setter grenser

Når økonomien vokser, øker presset på jordas natursystemer og -ressurser. Uttaket av naturressurser kan ikke fortsette i det uendelige. Jordas økosystem har en grense. Det kan (og bør) tenkes metoder for mer effektiv bruk av de ressurser vi allerede tar ut og nye naturressurser eller nye produkter som kan erstatte de naturressurser som forsvinner. Men alt dette kan bare forskyve når grensen er nådd.

Vi ser allerede at havfiskeriene presses til sin ytterste grense, grunnvannsnivåene synker på hvert eneste kontinent, overbeiting nedbryter beitemarkedene og flere tropiske regnskoger står på grensen til å bli utryddet. Ingen av jordas naturressurser er uendelige eller usårbare for inngrep. Til syvende og sist har vi bare én jord.

Selv etter et århundre med enestående vekst er ulikhetene store. Hva vil skje når veksten stopper opp? Fordelingskampen blir enda viktigere og skarpere. Den har hittil basert seg på å fordele veksten. Det blir tøffere å få til fordeling av de goder vi allerede har. Men den blir også mer nødvendig for de som ikke sitter på den grønne gren, nasjonalt og globalt. Derfor må det århundre vi nå går inn i bli fordelingas århundre. Syns du 1900-tallet ble et århundre med større oppmerksomhet på fordeling av penger og makt? You ain't seen nothing yet!