Foreldre, foren eder

Skolesamfunnet er dominert av skolepolitikere og lærere. Elever og foreldre er gisler i et liksomdemokrati.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PÅ TAMPEN

av skoleåret kan det være på sin plass å ruske litt opp i skolesamfunnets dårligst organiserte interessegruppe: foreldrene. Det finnes utvilsomt organisasjonstalent og engasjement nok, blant de hundretusenvis av foreldre, til å få en foreldreorganisasjon opp og stå! Og et enstemmig Storting ser det som et prinsipielt problem at Foreldreutvalget for grunnskolen (FUG) er oppnevnt av staten og ikke valgt direkte av foreldrene. «Et framtidig nasjonalt foreldreutvalg må derfor få en sterkere demokratisk og representativ forankring. Komiteen ber departementet utrede ulike alternativer for å sikre dette.» Denne formuleringen i innstillingen til ny skolereform «Kultur for læring» ble vedtatt av Stortinget i går. Formuleringen var også en seier for FUG, under Loveleen Rihel Brennas ledelse, som kjempet iherdig mot forslagene fra utdanningsminister Kristin Clemet om å fjerne dagens lovbestemmelser om samarbeidsutvalg, foreldreråd og skoleutvalg.

DET KOMITEEN PEKER

på, har jeg litt erfaring fra. Jeg ble for ca. ti år siden valgt inn i styret i Oslo-skolenes foreldreutvalg, et fellesorgan for foreldrerådene ved de ulike skolene. Organisasjonen var igangsatt av ildsjeler, og besto av representanter fra ulike lokale foreldrearbeidsutvalg (FAU-er) rundt om på Oslo-skolene. Vi forsøkte etter beste evne å representere foreldremassen og rapportere tilbake, via fellesmøter for alle Oslo-skolene og på våre respektive skoler.

INTENSJONEN VAR

den beste. Daværende skolebyråd Gro Balas (Ap) tok oss på alvor, inviterte oss til møter i Oslo rådhus. Hun ønsket å styrke samarbeidet mellom skolemyndighetene og foreldrene, men så, i likhet med oss, at vi nok kunne hatt en «sterkere demokratisk og representativ forankring». Vi hadde verken fullmakter eller et apparat til å representere 100 000 foreldre.

Men for Balas var tanken åpenbart å bistå foreldrene med å få i stand en bedre maktbalanse mellom hovedgruppene i skolesamfunnet. Slik situasjonen var og er, er det i realiteten to grupper som har makt i skolen, politikerne og lærerne. Dersom man fikk en demokratisk oppbygd foreldreorganisasjon, ville foreldrene vært en reell og mer selvstendig maktfaktor. Kanskje kunne foreldrene i viktige spørsmål være enige med politikerne og ikke alltid med lærerne og rektorene.

De fleste som har sittet i foreldreutvalg, vil ha opplevd hvordan skolens rektor, med rette eller urette, har klaget sin nød over budsjetter og nedskjæringer og frie midler. Og ivrige foreldre har støttet den lokale skoleledelsen med glød og iver.

KANSKJE

er tida moden for en nasjonal foreldreorganisasjon som kan stå på egne bein. Strukturen er for så vidt under oppbygging. Siden 1998 har Oslo hatt et kommunalt foreldreutvalg, sammensatt på samme måte som det jeg representerte. På landsbasis er det drøyt 180 liknende kommunale fellesorganer. Men de er ikke å betrakte som lokallag av en sentral organisasjon. Og dagens nasjonale foreldreutvalg - FUG - er oppnevnt av departementet. Med så mange kommunale organer burde det være mulig for foreldrene selv, gjennom landsmøter, å velge representanter til et sentralt organ.

HELT UPROBLEMATISK

er det imidlertid ikke. Store deler av foreldremassen skiftes ut hvert år. Det vil også gjelde tillitsvalgte. En demokratisk organisasjon må nødvendigvis ha et sekretariat som kan bistå travle, valgte representanter i tidsklemma. Skal det bli mulig, må organisasjonen få økonomisk fødselshjelp fra offentlige myndigheter. I dag gis det i ulik grad kommunal støtte til de kommunale fellesorganene. Informasjonsutveksling og forankring av vedtak og holdninger er lettere nå enn for 10 år siden. FUG og noen av de kommunale foreldreutvalgene har nettsteder. Med tanke på at antallet foreldre til skolebarn i den 13-årige skolen er mange hundre tusen, burde det være marked for en egen nettavis, kanskje også et eget skoleblad, i tillegg til det som gis ut av lærerne. Foreldre vil normalt være folk i sin beste alder, som på tross av tidsklemme har virketrang og organisasjonstalent. De vil kunne utgjøre en selvstendig kraft i skolepolitikken. Og med tanke på alt elever og foreldre er utsatt for av virvelvinder som Gudmund Hernes og Kristin Clemet, vil jeg tro det trengs.