Foreldrebiografien

Det er en dristig øvelse å skulle skrive fram sine foreldres liv.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NEDRIVNINGSBIOGRAFIEN kalte Kåre Willoch den type biografi som er i stand til å endre opinionens oppfatning av en kjent person. Fra folkehelt til psykopat. Fra storsjarmør til barnemishandler. Noen forsøker det vanskelige kunststykke å skrive fram fortellingen om sine foreldre. Klaus Hagerup har skrevet om sin mor Inger. Jørgen Sandemose har skrevet om sin far Aksel. Toril Brekke har skrevet om sin far Paal. Nå har vi fått fortellingen om Rolf Kirkvaag, ført i pennen av sønnen Trond. Hva innebærer det egentlig å skrive om sine foreldre?

NÆRHET OG DISTANSE. Alle som studerer et menneske eller et fenomen må forholde seg til begrepene nærhet og distanse. Man skal komme nær nok til å forstå. Men også holde kritisk distanse slik at man ikke overfører sine egne opplevelser og følelser på studiesubjektet. Når det gjelder foreldrebiografien oppheves langt på vei det siste kriteriet. Ens egne opplevelser og følelser fra barndommen er jo langt på vei sammenvevd med foreldrenes. Det finnes ingen andre vi speiler oss mer i. Anerkjennelse, avvisning, ros, omsorg – alt som skal til for å skape en personlighet – kommer fra foreldrene. Gjennom foreldrenes blikk overtar vi verdisett, holdninger og karaktertrekk. Grensene mellom oss blir tydeligere når vi er voksne. Men fortsatt vil vi slite med å distansere oss. Derfor velger mange forfattere å omgjøre sine barndomsopplevelser til romanstoff. Da ligger distansen i selve romansjangeren og det litterære språket. Men også her er det mulig å legge inn risikoelement ved å eksplisitt knytte romanen til eget liv.

KOM IKKE NÆRMERE. Det er et dristig og modig prosjekt å skrive foreldrebiografien, nettopp fordi det får følger for forfatteren selv. Trond Kirkvaag har fått mye ros, men også kritikk fordi han mangler perspektiv på sin egen far. Med andre ord mangler han distansen. Det er en merkelig kritikk. Det ligger i sjangeren at den må være nær. Perspektivet finnes i tidsbildet og i miljøskildringene. Hele prosjektet er nettopp å komme tett på Rolf Kirkvaag, han som paradoksalt innbød til nærhet i eteren, men til distanse privat. Noen mener Rolf Kirkvaags omdømme burde fått hvile i fred. Det er jeg uenig i. Hvorfor skal vi varme oss på et mediebilde som likevel ikke forteller noe sant? Det koster å skrive sine foreldres liv, det er ingen vei utenom det vanskelige. Resultatet kan bli riktig dårlig. Men i dette tilfelle har Trond Kirkvaag maktet å trekke sløret til side, og vise at et menneske alltid er så mye mer enn det vi ser i offentligheten.

ALT ER SÅ NÆR MEG. Dermed har vi kanskje forstått noe, men ikke kommet nærmere en essens av Rolf Kirkvaag. Vi har fått sønnens perspektiv på ham, det er alt. Et menneskeliv lar seg ikke innfange i en biografi, heller ikke Rolf Kirkvaags liv. Mennesket kjenner jo knapt seg selv, og ser seg selv klart bare glimtvis. Slik Inger Hagerup fanget glimtet i diktet som ga tittelen til Klaus Hagerups biografi «Alt er så nær meg». Dypt i mitt hjerte / åpner seg rom etter rom / Alt som er nær meg / gir meg et klarøyet svar. / Nå kan jeg rekke hånden / til henne jeg var.