NEDRIVNINGSBIOGRAFIEN kalte Kåre Willoch den type biografi som er i stand til å endre opinionens oppfatning av en kjent person. Fra folkehelt til psykopat. Fra storsjarmør til barnemishandler. Noen forsøker det vanskelige kunststykke å skrive fram fortellingen om sine foreldre. Klaus Hagerup har skrevet om sin mor Inger. Jørgen Sandemose har skrevet om sin far Aksel. Toril Brekke har skrevet om sin far Paal. Nå har vi fått fortellingen om Rolf Kirkvaag, ført i pennen av sønnen Trond. Hva innebærer det egentlig å skrive om sine foreldre?

NÆRHET OG DISTANSE. Alle som studerer et menneske eller et fenomen må forholde seg til begrepene nærhet og distanse. Man skal komme nær nok til å forstå. Men også holde kritisk distanse slik at man ikke overfører sine egne opplevelser og følelser på studiesubjektet. Når det gjelder foreldrebiografien oppheves langt på vei det siste kriteriet. Ens egne opplevelser og følelser fra barndommen er jo langt på vei sammenvevd med foreldrenes. Det finnes ingen andre vi speiler oss mer i. Anerkjennelse, avvisning, ros, omsorg – alt som skal til for å skape en personlighet – kommer fra foreldrene. Gjennom foreldrenes blikk overtar vi verdisett, holdninger og karaktertrekk. Grensene mellom oss blir tydeligere når vi er voksne. Men fortsatt vil vi slite med å distansere oss. Derfor velger mange forfattere å omgjøre sine barndomsopplevelser til romanstoff. Da ligger distansen i selve romansjangeren og det litterære språket. Men også her er det mulig å legge inn risikoelement ved å eksplisitt knytte romanen til eget liv.