Foreldremøtet

Flertallet vet best.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Foreldre er de beste til å oppdra sine barn, forsikret Jens Stoltenberg med et oppgitt sukk i Stortingets spørretime i går. Han måtte for syns skyld late som han sto skolerett for opposisjonen, som mente regjeringens attpåklatter trengte mer disiplin. I hele høst hadde urokråka Øystein Djupedal vist mangel på folkeskikk med sine sleivete utspill om bordbønn og barnehager, klaget de. Men det var nå en ting; det kunne skrives på konto for rampestreker. Men Kristin Halvorsens mobbing av en av Norges gode venner kunne ingen forbigå i stillhet. Her måtte det statueres et eksempel.Med seg til konferansetimen med opposisjonen, hadde Jens Stoltenberg tatt med seg partneren Jonas Gahr Støre. Begge la ansiktet i sindige folder og forsikret at de tok kritikken på alvor. De ville på ingen måte godta en slik ukontrollert oppførsel; det skulle det ikke være noen tvil om. Heretter skulle Halvorsen gjøre leksa si og svare som det står i pensum fra Soria Moria.Men det er jo også noe forfriskende over SV, innvendte Støre med et formildende smil. Han skulle ønske seg større åpenhet i utenriksdebatten, som altfor lenge har foregått i de lukkete rom, etter hans mening. Erna Solberg så strengt på ham bak brilleglassene. Var det; å, så forfriskende! han hadde tenkt da han satte seg ned og skrev brev til Condi?

Det var opposisjonens time; den refset, pisket og formante. Den var fortørnet. Til ingen nytte. Under flertallsstyret er opposisjonen maktesløs og har ingen sanksjoner. Da tida var ute smalt stortingspresident Thorbjørn Jagland sin dobbeltstemme i bordet og avviste opposisjonens forslag om at regjeringen måtte ta avstand fra boikott mot Israel. Det var en suveren maktdemonstrasjon. En ting er at en flertallsregjering kan kjøre gjennom sine saker i Stortinget som den vil, men her fikk ikke en gang opposisjonen mulighet til å behandle sitt forslag.Så vil Jens Stoltenberg si at det er nettopp i en slik situasjon flertallet er en styrke for norsk politikks anseelse. Med en mindretallsregjering ville debatten rast i dagevis. Kristin Halvorsen ville blitt kjølhalt og sendt dukknakket ut derfra etter ydmykt å ha beklaget enda en gang noe Stoltenberg mener for lengst er oppklart. Det ville blitt spill og spetakkel om en sak alle vet det er rungende enighet om, til og med i SVs stortingsgruppe.

Noen kaller også spill og spetakkel for politikk. Det var i hvert fall ikke rart opposisjonen følte seg snytt for en gyllen anledning til å forsøke å så splid i regjeringen og markere en felles front. Gårsdagens maktdemonstrasjon, burde få flere til å spørre om regjeringens åpenhet og holdning til kritikk. Når regjeringen ved første anledning, bruker sitt flertall til å avskjære en åpen debatt i Stortinget, hører du dørene smelle igjen i Regjeringskvartalet. Etter flere år med stortingsregjereri, har regjeringen tatt tilbake makta. Det tar tid å venne seg til for alle parter. Mange fryktet at Stortinget skulle bli en sandpåstrøer, mens alle beslutninger allerede var tatt i de lukkete rom. Jens Stoltenberg derimot har beskrevet hvilken salig opplevelse det er å vite at når regjeringen har bestemt seg, da blir det slik. Det er effektivt, handlekraftig og, ikke minst, det etterlater ingen tvil om hvor ansvaret ligger. Selv ynder partilederne å si at velgerne får dømme oss på hva vi har gjort om fire år. Men det betyr ikke at regjeringen i de neste åra kan unndra seg verken opposisjonens eller velgernes dom. Åpenhet handler ikke bare om innsyn, men også om å slippe kritikerne til.

Nå er det lite som tyder på at en trepartiregjering med «forfriskende» SV-ere skal få arbeidsro. Nettopp hoggestabbene i regjeringen kan bli garantister for at Ap\'s iboende maktarroganse ikke får skalke lukene. Men det synes som en risikosport å overlate den offentlige debatten til den indre opposisjonens misnøye og den ytre opposisjonens vrede.

Neste gang Stoltenberg blir innkalt til konferansetime i Stortinget, må han gjerne fastholde at far vet best. Men Øystein Djupedals poeng var vel at det er flere som er verdt å lytte til.