- Foreldrene har skylda

Innvandrerforeldre har liten oversikt over hva barna deres gjør på skolen og i fritida. De er lett å føre bak lyset. Derfor må de ta en del av skylda når deres barn blir ranere og voldsmenn, mener Mobashar, Saqib og Qamar.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De ønsker strengere foreldre og lærere, hyppigere fengsling og mer politi.

- Ikke alle foreldre innen vår kultur setter like stor pris på barna sine. De voksne er ikke særlig rike, og jobber mye for å tjene penger. En dag far kom hjem fra jobben - jeg var fire, fem år - spurte jeg mor: «Hvem er det?» «Det er faren din, svarte hun.»

Etter den dagen har han aldri jobbet overtid eller på lørdager. Poenget mitt er at foreldre må vie tid til sine barn. Først da vil de vite om de går på skolen om dagen, og hva de gjør om kvelden, sier Saqib Ghani (22).

Han er opprinnelig pakistansk, og studerer elektro på Sogn videregående skole i Oslo. Som mekler i skolens prosjekt for forebygging av vold og rusmisbruk - den såkalte Miljøgruppa - stanser han jevnlig opptrinn til bråk og slagsmål i skolegården.

- Når barn blir ranere, er det foreldrenes skyld. Spesielt utenlandske foreldre bør bli mer forsiktig med å la barne vandre rundt i byen, mener Qamar Zaman (18).
- Hvis for eksempel far får vite av politiet at broren min har gjort noe galt, så kan han tro at det er straffbart å gi broren min husarrest. For han vet ikke så mye om norske lover. Barn truer ofte med å gå til barnevernet. De kan si at i Norge skal ungdom ha frihet, og ha rett til å vanke ute natta lang. Foreldrene tenker at «sønnen min går på skole, og kjenner sikkert bedre enn meg til hvordan det skal være». Skolen bør derfor informere foreldrene bedre, sier Qamar.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Dette har jeg hørt mange ganger. Innvandrerbarn lurer, truer og skremmer sine foreldre: «Stenger du meg inne, eller lar du meg ikke gå ute hele natta, ringer jeg barnevernet, og dere mister meg,» forteller Jan-Olav Moen, som jobber i Miljøgruppa.

- Et informasjonsgap?

- Ja, skolene er ikke flinke nok til å informere foreldrene på deres eget språk. Ofte går informasjonen gjennom elevene, som fungerer som tolk og dermed kan gi videre den informasjonen som passer dem.

Saqib fungerer spesielt godt som elevmekler når konflikter oppstår i det pakistanske miljøet på skolen, som han naturlig nok kjenner. Miljøgruppa forsøker å verve meklere som kan gli inn i skolegårdens ulike etniske miljøer. Før konflikten utvikler seg til å bli voldelig, går han inn og mekler.

- Regelen på skolen er at elever som begynner å slåss, får to dagers utvisning. Da kan det være for sent. Etter skoletid samles en venneflokk ved Oslo Plaza og én ved Oslo S. Ansamlingene blir større og større. Så ender det i verste fall med knivstikking eller drap. Utvisning er bare å skyve problemene vekk fra skolen. Derfor tar vi de som krangler inn på et kontor, sitter sammen med dem i fire timer, og som regel blir konflikten løst, forteller Saqib.

- Fengsel for barn

De tre elevene tror på mer politi i gatene, og mener myndighetene er for snille med unge lovbrytere. - Raner en tenåring annen, bør han straffes med fengsel. Hvis straffen er noen timer hos psykolog eller noen dager på institusjon, så sier han bare: «Hei, se hvor kjapt jeg kom ut igjen. Jeg slapp å bli fengslet, som jeg hadde blitt i Pakistan. Barneranere må stanses før de er 18 år, for da er det for seint.

STRAFF STRENGERE! Saquib, Quamar og Mobasher liker ikke at ungdom med bakgrunn fra ikke-vestlige land dominerer rans- og voldsstatistikken.