Førerdyrkerne

Futurister med fatalt forhold til førere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dagen etter åpningen av Hamsun-jubileet var det 100 år siden futuristene publisert sitt første manifest. Både nordmannen og italienerne fikk et fatalt forhold til fascismens førere.

Mens Hamsuns uttrykte beundring for Hitler fortsatt er et tankekors og åpent sår for mange i Norge, synes det faktum at futuristenes – riktignok ambivalente – allianse og beundring for Mussolini å være et nesten glemt forhold og tilgrodd arr i italienskoffentlighet. Det siste overrasker kanskje ikke når Berlusconi i sin forrige statsministerperiode spanderte lovord på Il Duce, og sett i lys av at både nyfascister og turister i dag valfarter til Mussolinis krypt iPredappio.

Hamsun og futuristenes frontfigur, poeten FilippoTomassoMarinetti, kan i utgangspunktet knyttes til modernismens motsetningsfylte strategier, men var i det meste kunstneriske kontraster. Der forfatteren av «Sult» formulerte det febrile og splittelsen hos hovedpersonen som til slutt bryter opp fra det betente bymiljøet, var Marinetti en høylytt herold for den urbane energi og uro som preget den industrielle og politiske omforming av norditalienske storbyer somMilano. Med tidstypisk Nietzsche-lesning som del av den ideologiske bagasjen ble eneren til nyrydder av jorda i nobelprisete «Markens grøde». Mens Marinetti navigerte etter samme forbilde via den voldsdyrkende irrasjonalisten og syndikalisten Georges Sorel, som så mot en kommende revolusjon under ledelse av en handlingsberedt elite med ingeniørblikk og teknologibegeistring.

En annen Sorel-beundrer, Benito Mussolini, og futuristene fant hverandre i en aggressiv agitasjon for italiensk innsatsunder første verdenskrig. «Stålbadet» som skulle koste 700 000 av deres landsmenn livet. Mussolini visste også å utnytte futurismens retorikk under første fase av fascismens politikk, og futurister utgjorde en av hans kampgrupper under «Marsjen mot Roma» i 1922. Da den slu politikeren slo over fra aksjonisme til parlamentarisk maktspill på sin vei mot diktaturet, forlot Marinetti og kumpaner fascistpartiet – for en stakket stund. Men futurismens sjefideolog returnerte og skulle i 1929 inntre som medlem av fascistenes akademi.

Marinetti propagerte videre for sine kunstneriske ideer, men da i en mer moderert modernistisk form som «flydikt» og «flymaleri». Det siste skapte likevel så mye brudulje på en italiensk utstilling i Berlin i 1934, at Hitler fra da av eliminerte enhver liknende «utglidning» på billedfronten i Nazi-Tyskland. Marinettis videre vei som kulturminister ga ham en viss gevinst på kunstarenaen. Han støttet Il Duce’simperie-ambisjoner, men gikk mot innføringen av raselovene i 1938. Derimot deltok 66-åringen frivillig på Østfronten, i pakt med futurismens militaristiske holdning. Marinettis siste brev til Mussolini som satt fordrevet og beskyttet av tyske bajonetter i 1944, rommer ordene «den forferdelige smerte ved å se Italia, deg og fascismen myrdet». Brevet har samme tone som Hamsuns Hitler-nekrolog.