Forfallet

Når politikere bevisst velger bort vedlikehold, blir samfunnet stadig mer sårbart, skriver Arne Foss.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Domkirken i Oslo er innpakket i plast akkurat nå. Kanskje bør den stå sånn, som en påminnelse om at vårt demokrati har sine svake sider.

Folk i dette landet har verdensrekord i å ta vare på sine hjem. Vi snekrer, maler og kjøper møbler som ingen andre. Vi forstår verdien av å vedlikeholde. Det gjør ikke våre politikere. De forstår i stedet verdien av å la offentlige eiendommer forfalle. Det er politisk kynisme satt i system.

Det er regnet ut at det vil koste 8, 4 milliarder kroner å sette våre 1600 kirker i den stand de burde være. Det er regnet ut at det vil koste 7, 4 milliarder kroner å pusse opp universitetene. Det er regnet ut at det vil koste om lag 165 milliarder kroner å oppgradere alle kommunale og statlige bygg som trenger det.

For bare noen dager siden ble det avslørt at parasitter og bakterier ikke renses vekk i hovedstadens drikkevann. Alle som bor i Oslo får vann fra en eneste kilde. Vi risikerer å være uten drikkevann i minst et år hvis Maridalsvannet forurenses. Det er sårbarhet satt i system. Og under jorda forsvinner vannet ut av sprukne vannrør som er gamle og fulle av rust.

Regningen for det manglende, offentlige vedlikeholdet er trolig den mye høyere enn de tallene som nå ligger på bordet. Manglende vedlikehold over tid følger sine egne tærende regler. Skadene innenfor pleier å være langt mer omfattende enn det som kan ses fra utsida. Alle som har sett vannlekkasjers herjinger vet det. Det er derfor vi skifter tak og vinduer på våre hus så ofte vi kan, selv om det gjør grove innhogg i våre private budsjetter.

Hvorfor demokrati? var tittel på en serie programmer som nylig gikk på TV. Det handlet ikke om manglende vedlikehold og forfall av offentlig eiendom. Den burde kanskje ha gjort det. Demokrati betyr folkestyre. Og temaet vedlikehold illustrerer meget godt forskjellen i holdninger og handlinger hos dem som styrer og de som blir styrt. Det er her politikernes kynisme slår inn med stor kraft.

Vi kan ikke godta at skolene våre forfaller. Unger skal ikke risikere å få murstein i hodet i norsktimen. Skolene må settes i stand uansett kostnad. Det utgangspunktet går våre politikere faktisk til valg på. De gjør politisk mynt på det faktum at de selv bevisst og med vilje har ignorert behov for vedlikehold i årevis. De vinner valg og sikrer seg makt ved et enormt sløseri av andres penger. Det er ikke engang et politisk spill, bare kynisme. Politikerne vet at de har lite å tape. De vet at velgere ikke har noe valg. Skolene må settes i stand. Slik får forfallet stor politisk verdi. Ingen orker å dvele ved årsaken til det manglende vedlikeholdet. Vi må bare få ordet opp, komme oss videre.

Tv-programmene satte søkelyset på hvordan viktige, demokratiske mekanismer, som ytringsfrihet, praktiseres i ulike demokratier. Når ytringsfriheten diskuteres, så handler det nesten bestandig om folkets muligheter til å fremme sine meninger. Svært få spør om hvordan politikerne gjør bruk av ytringsfriheten. Det er litt underlig.

Mengden av kunnskap øker dramatisk i moderne samfunn. Det i seg selv gjør at hverdagen for folk flest stadig blir mer komplisert. Dermed oppstår det en språklig utfordring, kommunikasjon generelt blir mer og mer krevende. Vi burde da forvente at våre myndigheter brukte stadig mer tid og krefter på å forklare konsekvensen av de viktige valgene de gjør, hvem som rammes og ikke minst hvorfor. Jo mer komplisert et samfunn blir, jo tydeligere bør våre politikere snakke. Det gjør de ikke.

Det er ikke lett å vinne begeistring blant velgerne for at man har tekket et tak i tida, sa prosjektleder Per T. Eikeland i Statens bygningstekniske etat til Aftenposten nylig. Jeg tror han tar grundig feil. Det er svært lett å få støtte i det norske folk for en politikk som sier at våre myndigheter ikke skal sløse med offentlige midler. Faktisk er det en grunnsetning i alle politiske partiers programmer.

Men for våre politikere er offentlige midler investeringer. De ser ikke lenger folk som personer i en hverdag, bare som velgere.

Valgkampen starter dagen etter valget, og ressursene settes ikke inn der de er mest nødvendige, der folk flest egentlig vil ha dem. De spres etter politikernes egne kart, deres oversikt over de viktigste velgerne. Investeringene er alltid kortsiktige, derfor taper vedlikeholdet.

Oslo-skolene rustes nå opp. Domkirken repareres. Det vil gi et interessant regnestykker. Hvor mye penger er egentlig sløst bort? La oss få tallene på bordet, når kirken avdukes sin plast og skolene er satt i stand. Med en utfyllende forklaring på hvordan regnestykket er satt opp.

Og det tydelig, takk.