Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Forfall.no

I et vindu på Karl Johan i Oslo lå NRKs Kristopher Schau denne uka og symboliserte oppgjøret med tidsånden. Heia Schau.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SØPPELHAUGEN rundt stunthumoristen Schau var komplett med matrester, spy, avføring, pizzakartonger og tomflasker da han avsluttet multimedieshowet «Forfall» i går. En installasjon fra helvete, lik et hospitsrom for rusmisbrukere, bortsett fra at Schau kjører reint og har egen lege. Raskt var det hvite utstillingslokalet omgjort til et vrak av en bopel folk kjenner igjen som holder til noen trikkeholdeplasser lenger borte i gata. Her tilbyr det brukerstyrte Fattighuset hjelp og kompetanse for arbeidsløse fattigfolk som sover i en container, spiser fra butikkenes søppelkasser og ikke kjenner alle innfløkte ordninger som gjelder for den som vil klore seg fast innenfor samfunnet.

FORFALLET ble en knallsuksess for NRK2 og unge Schau, som virkelig har sprengt grenser denne gangen. Altså: En mann tar plass i et vindu i paradegata, for å tilbringe ei uke i senga med såpeopera på TV, Vigdis Hjorth-bøker og sanseløst ekkel mat. En kompromissløs framvisning av kroppens funksjoner ettersom forfallet øker så raskt det lar seg gjøre på noen dager med dårlig diett, men uten bruk av skikkelige killere. Schau drikker en liter fløte på styrten, eter en føflekk, en dobbel Burger King og veier avføringen. Veldig ekkelt. Noen meter unna, i trappa ved Kirkeristen, setter en autentisk veteran i forfallskunsten ei sprøyte, med ryggen til publikum. Folk flest er som kjent ennå opptatt av å holde fasaden.

I VINDUET bak sitter Schau på do, delvis skjult bak et skjermbrett, pysa, og utfordrer estetikken i det offentlige rom. Tolkerne av Schau har forsøkt seg, og professor i medisin, Ole Fyrand, har djervt plassert ham innenfor dekonstruktivismen som performanceartist. Ja da. Andre har stilt publikum friere. Jeg velger å tolke unge Schau som et vrengebilde av vår forbrukende, designerdekadente, estetiserende kultur, på sitt ekleste når mannen i reklamefilmen for et nytt designprogram i NRK hviner: «Tenk å kunne ha et heeelt hjem i børstet stål, dere!»

PÅ FATTIGHUSEThar de i likhet med Forfalls-Schau, med bare ei vindusrute mellom seg og et forvirret publikum, opplevd å bli mediekjendiser ei kort uke. Under regjeringsskiftet oppsto en akutt, multimedial oppmerksomhet rundt de fattige barnefamiliene, rusmisbrukerne og sosialklientene som plutselig skulle hjelpes ut av elendigheten og over i et slags verdig, men ikke inflasjonsdrivende, liv. Ikke før hadde Stoltenberg på vei ut døra lovet gratis skolefritidsordning og leirskole, så feide Ingjerd Schou (H) inn i Sosialdepartementet med treffsikre tiltak for et mindre utvalg av de fattigste og en ny gjennomgang av rusomsorgen. Og plutselig var alle journalistene på Fattighuset, hvor det sikkert var noen fattige tilgjengelig for en rask kommentar.

LØNNSARBEID er alle regjeringers løsning på fattigdommen, enten det er antallet fattige eller forskjellene mellom fattig og rik som øker. Veiene tilbake til lønnsarbeidet skal, uansett hvor klønete de er lagt i terrenget, gå på kryss og tvers av sosiale etater og nivåer, departementer og kommunale kontorer, alt ettersom det gjelder attføring, sykepenger, nødhjelp, arbeidstrening, jobbsøkerkurs, boligstøtte, ledighetstrygd, uføretrygd eller støtte til julemat, tannlege eller konfirmasjonsklær. Om veinettet er dokumentert brulagt med personlige nederlag og ynkeliggjøring av den enkelte klient, er det fortsatt ingen tegn til nytenkning. Det SKAL ikke være lett å gå uten jobb, det er hele poenget. Den som går uten jobb, skal forfalle, først da kan forfallet dokumenteres, i detalj, og sosialarbeideren kan begynne å regne.

DE FATTIGE i Fattighuset sier at det de først og fremst trenger, er sosial boligpolitikk. Det står lite om det i Bondevik-regjeringens nye budsjett. De fattige sier at sosialhjelpen må øke med opptil 70 kroner dagen, pluss uavkortet barnetrygd for barnefamiliene. Regjeringen Bondevik tilbyr kontantstøtte i stedet og hevder at budsjettet er et løft for de fattige og rusmisbrukerne. Dette er det altfor tidlig å mene noe om. Tiltakene som kan virke for de fattige, er for spredt. De viktigste politiske beslutningene er utsatt i påvente av forslag fra fag- og forskningsmiljøene.

ALTSÅ: Ingen sosial boligpolitikk som gir alle rett til et anstendig sted å bo. Ingen oppvekstlov med klare minstestandarder for at kommunalt selvstyre ikke blir kommunalt vanstyre. Ingen seriøs drøfting av en garantert minstelønn som frigjør sosialarbeiderne til å hjelpe folk i krise til rette innenfor samfunnets etablerte nettverk. Bare et fortsatt spesialisert kodespråk for byråkrater som må sortere seg fram til de verdigste blant de trengende, før de åpner lommeboka.

VI TRENGER en konkret politikk som resultat av alle utredningene om Fattig-Norge, og utfordrer derfor sosialminister Schou til å overta vinduet etter sin navnebror Schau, hvis hun ikke lykkes. Jeg tror professor Fyrand vil kalle det «politisk dekonstruktivisme». Heia Schou.

Hele Norges coronakart