Forfatternes lommebøker

Etter middag og dyr konjakk i Festsalen på Royal Garden i Trondheim fant forleggere og bokhandlere igjen tonen. På nachspielet klarte de til og med å bli enige om det de hadde kranglet om det siste året. Men hvem skal plukke opp regningen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det har lenge vært et spent forhold mellom forleggere og forfattere. Det hender de betrakter hverandre mest som nødvendige onder. På mørke dager makter de bare å enes i felles forakt for bokhandlerne, disse viskelær- og serviettselgende kremmerne.

  • Årsaken er selvsagt høyst prosaisk, selv for lyrikere. Det dreier seg om penger. Når penger heter forskudd, gjør de forfattere til livegne hos forlagene, slik Herman Wildenwey, med sin imponerende gjeld, i alle år var bundet på hender og føtter til Gyldendal. Når pengene heter fortjeneste, er de nemlig forlagets. Slikt blir det forfatterforeninger av.
  • Alexander Kielland ble en gang invitert hjem til sin forlegger i København. Gyldendalsjef Hegel hadde nettopp bygd seg hus, eller snarere et palé. Kielland ble vist fra stue til stue, med persiske tepper på gulvene, sølv på bordene og gullrammer på veggene. Dikteren snudde seg mot Hegels frue, nikket anerkjennende og sa: «Ja, jeg ser De har plassert mine penger godt!» Kielland ble aldri mer invitert hjem til Hegels. Den nye bokbransjeavtalen åpner for frie forhandlinger om rabattene mellom bokhandlerkjedene og forlagene. Forlagene vil selge i kvantum, og bokhandlerne vil kjøpe billig. For å komme kjedene i møte må forlagene se seg rundt etter steder å spare inn. Da vil de få øye på forfatterne. De to største utgiftene forlag har, er produksjonskostnader og royalty. Sett fra forlag og bokhandleres ståsted er det nå mest å hente hos forfatterne.
  • Det er ikke fritt fram. Forfatternes royaltysatser, som bestemmer hvor mye de skal få for de bøkene de skriver, er regulert av bindtykke normalkontrakter. Men alle kontrakter har smutthull. I disse dager kan vi stole på at forlag og kjeder leser avtaleverk med advokatøyne og lupe for å finne nye muligheter. For gråsoner finnes alltid.
  • Og på side 46, paragraf 2.8.3, i forfatternes normalkontrakt finnes smutthullet flittige forretningsfolk raskt vil kunne utvide til en låvedør. De faste royaltybetingelsene gjelder ikke for «spesielt utstyrte utgaver». Vederlaget kan i slike tilfeller også avtales som et engangshonorar eller kronebeløp pr. eksemplar. Kort sagt: Fritt fram for å skvise forfatteren. Betingelsen er at forfatteren frivillig lar seg skvise.
  • I praksis kan det skje slik: Forfatter X blir kalt inn på forleggerens kontor, og forespurt om han kunne tenke seg å komme ut i et spesialopplag på 5000 bøker i f.eks. bokhandelkjeden Interlibris. Alt han må gå med på er å halvere sitt honorar, for Interlibris er så flinke til å prute. Han kan si nei, men da får hans nære kollega forfatter Y kontrakten - og X ingenting. I slike situasjoner skal det en nærmest selvutslettende viljestyrke til for å si nei.
  • Spesialopplag til kjedene vil også være teknikken for å komme rundt fastprisbestemmelsen. Det er ingen tidsfrist for når «spesielt utstyrte» utgaver kan komme ut. Regn med at bøker fra suksessforfattere fra 1999 vil være å finne i ulike utgaver i de mange kjeder og supermarkeder. Kanskje også til forskjellig pris, eller mer avtalekorrekt formulert: Hver utgave har sin helt egne fastpris. Regningen for de store rabattene forlagene skal gi kjedene, kan betales av forfattere med lyst til å komme ut til sitt store publikum.
  • Hva Alexander Kielland ville sagt til alt dette? Om forleggere og bokhandlere hadde han få illusjoner. Men han ville nok vært litt sår over ikke å være invitert til middagen i Festsalen. Han var jo så glad i mat.ANDREASWIESE