Forfatternes mann

Øystein Rottem var en litteraturformidler det sto respekt av. Men han hadde også et skjønnlitterært prosjekt, som han dessverre aldri fikk fullført.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«I stille stunder kan jeg fortsatt se ham for meg, som gjennom en rift i tiden, fjernt, uskarpt, ikke brått og uventet, men manet fram,» slik innleder Øystein Rottem sin selvbiografi. Med familiens tillatelse gjengis nå første kapittel, «Brevet», i Nordlit. Nordlit arbeidsskrift i litteratur, Universitetet i Tromsø, vier hele sitt ferske nummer til Øystein Rottems minne. Øystein Rottem var i mange år tilknyttet Humanistisk fakultet ved Universitetet i Tromsø, og han holdt kontakten både faglig og som privatperson helt til det siste.

DET GJORDE INNTRYKK da Øystein Rottem fortalte meg om sitt romanprosjekt under en middag på litteraturfestivalen på Lillehammer i 2004. Han ville så gjerne skrive. Både litteraturanmeldelser i Dagbladet, og sin egen selvbiografi. Han visste at han var syk, men ikke hvor kort tid han hadde igjen. Han håpet på år, flere år. Slik gikk det dessverre ikke. Øystein Rottem døde før jul samme år. Han rakk bare å skrive første kapittel, men hadde hele romanprosjektet klart. Selvbiografien skulle favne lokalhistorie, samfunnsforhold og de nære relasjoner. Øystein Rottem var ikke redd for å by på seg selv. Jeg er sikker på at romanen ville ha gitt en stor leseropplevelse, ikke bare for dem som kjente og satte pris på ham, men for alle som setter pris på god litteratur. Kanskje nettopp fordi han var en person som interesserte seg for mennesker og fag, og som ga så rikelig av seg selv til så mange, ville hans egne livsbetraktninger ha verdi.

KNUT HAMSUN sto Øystein Rottems hjerte nær. Hans hovedoppgave i nordisk litteratur, «Knut Hamsuns Landstrykere. En ideologikritisk analyse», ble utgitt på Gyldendal i 1978. I Nordlit handler fire av tekstene om Hamsun, en av dem tar for seg en av Rottems analyser av «Pan». Også i sine anmeldelser av norsk samtidslitteratur henviste Rottem stadig til Hamsun. Enkelte forfattere, ja, til og med debutanter som Karl Ove Knausgård, ble med sin «Ute av verden» sammenliknet med Hamsun. I den siste anmeldelsen han hadde på trykk i Dagbladet, skrev Øystein Rottem om Erlend Loe: «Og han har ikke så lite til felles med Hamsun.» Når jeg leser «Brevet», går mine assosiasjoner først og fremst til Jon Fosse og hans nydelige, lille roman «Morgon og kveld». Øystein Rottem vokste opp hos besteforeldrene i Snillfjord i Trøndelag. «Brevet» handler om bestefaren og dette landskapet.

«DE LENGSTE REISENE har gått til Trondheim, én gang, kanskje et par ganger i året, for å gjøre nødvendige innkjøp, ikke for avkoblingens skyld, ferie er noe han aldri har tenkt på, han har vært bundet til stedet, en stedbunden, en Isak i miniatyr; nå står han her og ser utover det som har vært rammene om hans liv, det handler om tilhørighet, om et tilhørsforhold han aldri har satt ord på, annerledes kan det ikke være, det er nettopp ordløshet som er denne tilhørighetsformens primære kjennetegn, jeg har heller ikke ord for den, jeg står, taus, en imaginær figur midt i mitt eget indre bilde og ser skrått opp på ham, hva kretser tankene hans om?»