Forførende melankoli

Kent lager henrivende og catchy rock uten å besudle sin sterke kunstneriske integritet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Førstesingelen fra fjerdealbumet til Kent, «Musik Non Stop», bærer bud om at Eskilstuna-bandet er på vei vekk fra den radioheadske sårheten de dyrket til fulle på forgjengeren «Isola» (1997). Låta duver sexy av gårde på et skittent, lite disko-beat. Monotonien og selvsikkerheten i uttrykket er gjenkjennelig, men glimtet i øyet og den sitrende sanseligheten er helt ny. Og hvilket refreng: etter en kveld med Radioheads «OK Computer» kvernende i kroppen, er «Musik Non Stop» som et øyeblikk fylt av håp og kjærlighet.

Men fansen har liten grunn til å frykte at låtskriver Jocke Berg har lagt sårheten og alvoret på hylla. Det er fortsatt en klar følelse av desperasjon og lengsel i Kents låter.

Jocke Berg er aldri redd for å være for pretensiøs og selvhøytidelig eller preget av navlebeskuende trivia-depresjoner. Men det er nettopp denne sterke selvfølelsen og mangelen på vingling som gjør Kent til noe spesielt. De har et selvsikkert uttrykk som tåler å bli tøyd i mer energisk retning, slik tilfellet er med flere av låtene på «Hagnesta Hill». Det er de innadvendte stemningene kombinert med de glassklare utsagnene, de episke linjene paret med de forløsende poprefrengene, suggesjonen som går over i ren utmattelse, depperock med glamorøse overtoner, Thom Yorke som sneier borti Per Gessle, men først og fremst Kent - melankolsk forførende sjefer i sitt eget lille rockunivers.