Forgjeves besøk

Kronekurs, bankrente, kontantstøtte og skattesatser. Lytter en til høstens politiske debatt, skulle en tro dette var alt statsbudsjettet dreide seg om. Når regjeringens skjebne står på spill og renta fortsatt er relativt høy, er det visst uinteressant hva budsjettet betyr for skoler, sykehus, veibygging og lokalsamfunn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I de fire ukene siden sentrumsregjeringens forslag til statsbudsjett ble lagt fram, har det knapt vært debatt rundt fagdepartementenes budsjetter, bortsett fra en runde om innsparingene på forsvarsbudsjettet. Det er partienes politiske posisjonering og deres respektive symbolsaker som får all oppmerksomhet. Den parlamentariske situasjonen i kombinasjon med Stortingets nye system for budsjettbehandlingen har lammet fagkomiteene. De kan ikke starte sine forhandlinger før det er inngått et kompromiss i finanskomiteen. Inntil da holder partiene kortene tett til brystet. Og etterpå er det lite eller ikke noe forhandlingsrom igjen.

  • Derfor er det nesten trist å observere alle delegasjonene som i disse høstdagene kommer til Stortinget. Lett oppstemt henger utsendingene fra bransjeforeninger, interesseorganisasjoner, bedrifter og kommuner fra seg i garderoben. Mange har reist langt og forberedt seg godt til den halve timen de har fått innvilget hos en fagkomité eller en fylkesbenk. Våre fremste folkevalgte får analyser, regnestykker og bekrivelser av velgernes hverdag lagt på bordet. Inntil i fjor kunne slike besøk føre til påplusninger på budsjettet: til ei ny bru eller en veistubb, at en pasientgruppe fikk sin medisin på blå resept, at en fagutdanning eller et kulturtilbud ble reddet fra nedlegging.
  • I år kan partienes fraksjonsledere og fylkesrepresentanter ikke engang gi et lite signal tilbake. Mon tro de er ærlige nok til å si fra til de besøkende om at de kunne spart seg turen?
  • Rundt bordene i stortingsrestauranten og på journalistenes ryktebørs er det partienes posisjoneringer som drøftes: Hvor har sentrumsregjeringen sin smertegrense? Spiller Thorbjørn Jagland et for høyt spill? Mener Høyre alvor med sitt krav om ikke en krone i skatteøkning? Ingen graver i fagdepartementenes budsjetter for å avsløre om forslagene virkelig holder hva Kjell Magne Bondeviks statsråder lovet da de la dem fram.
  • Helseminister Dagfinn Høybråten, for eksempel, har sluppet unna det kritiske søkelys som viser at ikke bare betaler pasientene for sentrumsregjeringens helsesatsing gjennom økte egenandeler, men helseministeren driver også med dobbeltbokføring: Av de 300 millionene som er avsatt til økt aktivitet ved de somatiske sykehusene, vil 175 millioner gå med til å dekke aktiviteter fra 1998 som det ikke har vært budsjettedekning for. Og av de 400 «ekstra» millionene til psykiatrien, kommer nesten halvparten fra tre andre departementer, som også har markedsført pengene på sine budsjett.
  • På denne tida av året har strid rundt poster på statsbudsjett vanligvis preget lokalavisenes spalter. I år er det annerledes. Stortingsrepresentantene som verken sitter i sitt partis gruppestyre eller i den mektige finanskomiteen henger med hodet. Høsten var tidligere den beste tida for disse fylkenes ombudsmenn. Under budsjettbehandlingen sloss de for saker som distriktet og velgerne deres var opptatt av. I den nye budsjettordningen er det bunnlinja i statsbudsjettet som betyr alt. Og makta er sentralisert til partienes ledelser. Men lytter man til partiledere og finanstalsmenn, får vi ikke vite hva slags budsjettkompromiss de kan tenker seg, bare hvilket demonstrasjonsforslag de har med til sentrumsregjeringens forhandlere.
  • Rett nok er det viktig hva slags regjering Norge har, og viktig at vi har en finanspolitikk som sikrer en sterk og sunn norsk økonomi. Men det er også viktig at det som foregår på Stortinget ikke øker avstanden mellom velgere og folkevalgte, og slik svekker demokratiet. Jeg er i liten tvil om at akkurat slik opplever svært mange velgere det som nå foregår på Løvebakken.