Forkjøpsdoktrinen

President George W. Bush har lagt fram en sikkerhetsstrategi som han håper skal bli like viktig som den Harry Truman presenterte i 1947.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

CONDI - KALLES HUN blant venner, presidentens nasjonale sikkerhetsrådgiver Condoleezza Rice. Hun er kvinnen bak USAs nye sikkerhetsstrategi. Hennes tankegang kan leses igjennom hele det 33-siders dokumentet. En tenkemåte preget av et nesten religiøst forhold til makt. Eksempelvis slår den nye strategien fast at «presidenten ikke har til hensikt å la noen utenlandsk makt få ta igjen det store forspranget USA har fått siden Sovjetunionens fall for mer enn ett tiår siden».

Alle amerikanske presidenter er pålagt å legge fram en sikkerhetsstrategi. Bill Clinton la fram sin siste i desember 1999. Nå, rundt 20 måneder etter at George W. Bush tiltrådte, foreligger hans sikkerhetspolitiske verdensbilde. Det passer som hånd i hanske i opptrappingen mot Irak.

I HVERT FALL INNAD i USA. I en tale i Trenton, New Jersey i helga lot ikke presidenten det være noen tvil om at USA ville knuse Saddam Hussein - om resten av verden blir med eller ikke. Nettopp dette er hovedpoenget i den nye sikkerhetsstrategien. Den fastslår at USA alltid vil etterstrebe det internasjonale samfunnets støtte, men vil heller ikke nøle med å gripe til selvforsvar ved å komme terrorister i forkjøpet. Uttrykket er «pre-emption», det betyr å komme noe eller noen i forkjøpet. Dette er et uttrykk som for eksempel ikke er brukt i Clintons strategi fra 99, men som i disse dager er en gjenganger i talene fra kretsen i Det hvite hus. I forhold til Irak og Saddam Hussein dreier det seg selvsagt om å komme hans bruk av masseødeleggelsesvåpen i forkjøpet.

FORKJØPSDOKTRINEN får en annen anvendelse i den intense Irak-oppbyggingen i FN-bygningen. Når presidentens håndgagne menn og kvinner der oppvarter veto-diplomater fra Russland, Frankrike og Kina i Sikkerhetsrådet, vektlegger de det internasjonale perspektiv og FNs tapte ære. Noe som i amerikanske konservative øyne fortoner seg totalt latterlig. I New York-avisa The Daily News skrev spaltisten Charles Krauthammer forleden at tåpelige politikere er villige til å kaste seg ut i fallskjerm over Bagdad bare for å styrke «The House of Kofi».

DEN MEST AGGRESSIVE sikkerhetsstrategien siden Ronald Reagans tid, hevder kommentatorer om George W. Bushs og Condoleezza Rices syn på trusselbildet. Det er naturlig å spørre om hvorfor, i ei tid da USAs militære, økonomiske og politiske makt er uinnskrenket og helt uten utfordrere. Svaret ligger i 11. september. Condoleezza Rice formulerer det slik i et intervju i The Financial Times: - Når du har å gjøre med fiendtlige og aggressive stater, høyst asymmetrisk i sin kapasitet i forhold til deg selv, da har du ingen forvarsler, sier Rice.

11. september endret ikke fiendtlige staters mulighet til angripe USA, men datoen endret dramatisk USAs tillit til egen makt, både i forhold til sikkerhet hjemme og overfor kontroll med krefter utenfor landet.

OPPDEMMING og avskrekking har vært faste innslag i presidentenes sikkerhetsstrategier i etterkrigstida. Sovjetunionen holdes i sjakk med Harry Trumans doktrine fra 1947. Nå er disse begrepene borte, men talsmenn for George W. Bush hevder at presidenten med sin nye sikkerhetsstrategi har skapt en Truman-doktrine for det 21. århundre. - Sterkt overdrevet, sier Joseph Nye, leder for The Kennedy School of Government ved Harvard. Han mener slike dokumenter mest av alt er preget av øyeblikkets bekymringer.

OG Condoleezza Rice må på sin side svare for hvorfor Saddam Hussein skal tas akkurat nå, hva er det som har forandret seg så dramatisk? For et par år siden skrev Rice i tidsskriftet Foreign Affairs at bandittstater lever på lånt tid, det er ingen grunn til å få panikk overfor dem. Førstelinje-forsvaret mot slike stater er klar og tydelig avskrekking, skrev hun den gang. - Ja, ja, jeg var akademiker den gangen, sier hun til The Financial Times, - Og akademikere kan skrive hva som helst. Dessuten har tidene forandret seg. I dag vet ingen hvordan fienden vil oppføre seg.