Forlatt av politikerne

Det viktigste som har skjedd i boligpolitikken de siste åra, er at politikerne har byttet roller seg imellom.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVIS DET ER PÅ NOE OMRÅDE våre folkevalgte har meldt seg ut, så er det i boligpolitikken. Den er overlatt til markedet. Det skjedde en gang på begynnelsen av åttitallet. Jeg husker det godt. Jeg bodde i en gammel leiegård fra forrige århundreskifte på Majorstua i Oslo, hvor vi nettopp hadde stiftet borettslag og kjøpt ut gårdeieren med hjelp fra Oslo kommune. Gårdeieren var blitt lei av klagene over trekkfulle vinduer, flassende fasade og frosne rør og ville selge gården til høystbydende. Det ble oss som bodde der fra før. Før vi kjøpte gården for ca. 660000 kroner, hadde jeg en husleie på noen hundrelapper i måneden for 46 kvadrat. (I dag er markedsleien 8500 kroner.) Vi lånte penger til kjøp, og et tre ganger så stort beløp fra Husbanken til rehabilitering, og måtte mangedoble våre egne husleier. Vi utøvde selveierdemokratiet i praksis. Da vi vel hadde rustet opp gården, hadde Kåre Willochs regjering gjort leiligheter i borettslag fritt omsettelige. Det falt tidsmessig sammen med at jeg fikk behov for større bolig. Jeg solgte min nyopppussede leilighet, tjente om lag 250000 kroner og følte nesten en slags skam ved det. Ubehaget gikk over da jeg forsto at min gevinst forsvant i lommene til entreprenøren som bygde tomannsboligen jeg seinere flyttet inn i. Frisleppet på bolig- og lånemarkedet, kombinert med ubegrenset rentefradrag på skatten, skapte rene bonanzastemningen. Mange entreprenører gjorde gode penger. Også bygningsarbeidere. Og selvsagt mange innehavere av borettslagsleiligheter som inntil da hadde vært prisregulert. Vi hadde følelsen av å være rike, men var det ikke.

DENNE FØLELSEN av rikdom er en av de viktigste årsakene til at det er så vanskelig å regulere dette markedet. Det er ingen vilje til å regulere det. Fire av fem husholdninger eier sin egen bolig. De leser jevnlig om hvordan deres livs investering gir stadig større avkastning, om de skulle velge å selge den. For de fleste har verdistigningen liten betydning. Et sted må de bo og eventuelle bytteobjekter har steget like mye i pris. Men økt verdi gir grunnlag for økte lån og nye investeringer. Og boligsektoren er ikke ueffen. Ti prosent av norske husholdninger eier to boliger. Mange leier ut den ene. Svært mange andre leier ut deler av boligen de selv bor i. Det gir store skattefrie inntekter som gjør det mulig å investere videre, eller ta høyere lån etc.

PRISVEKST PÅ BOLIGER er dessuten en viktig forutsetning for at entreprenører og boligselskaper gidder å investere. Flater prisene ut, flater også interessen for nye boligprosjekter ut. Fallende priser løser heller ingen problemer når det er knapphet på boliger. Det er bare i alvorlige økonomiske krisetider markedet snur, og boligprisene faller. Og da får politikerne nok av andre problemer å sysle med. Mellom 1987 og 1993 sank prisene på landsbasis med 20 prosent, i Oslo med 30 prosent. Personlig hadde jeg følelsen av at en halv million kroner forsvant mellom hendene mine. Men jeg var ikke nødt til å selge og berget meg. Det var det ikke alle som gjorde. Noen skilte seg, andre mistet jobben, klarte ikke gjeldsforpliktelsene og måtte selge med tap.

DAGENS BOLIGKRISE består ikke i at boligene i Oslo sentrum/vest er for dyre, eller i at ungdom som vil bo sentralt, ikke finner den perfekte hule til en overkommelig pris. Krisen består i at vi alle bruker altfor mye penger på bolig. Den består også i at boligmarkedet utvikler og forsterker klasseskiller. Forskjellen mellom de som eier og de som ikke eier, øker i takt med prisene for boareal. Terskelen for ungdom og andre som skal inn på markedet for første gang, blir stadig større. Boligprisene i Oslo stiger mer enn ellers i landet. De er mer enn fordoblet de siste ti åra. Og prisforskjellene internt i Oslo øker. Prisveksten på boliger i de «hvite områdene» har vært mye større enn i de østlige bydelene. Det blir vanskeligere å flytte fra øst til vest. Det blir også vanskeligere å komme fra distriktene til Oslo. Boligprisene i hovedstaden er så høye at byen har problemer med å rekruttere personell til sykehus, skoler og barnehager.

UTVIKLINGEN SER BARE ut til å fortsette. For tre år siden skrev jeg hvor forskrekket én kamerat ble da en annen sa at man snart ikke kunne få seg en skikkelig bolig i Oslo til under tre millioner kroner. Nå har den forskrekkede flyttet inn i en til fem. I mellomtida har politikerne snakket om å øke Husbankens rammer og gi statlige tilskudd til boligbygging i kommunal regi. De gjorde det for tre år siden, og de gjør det nå. Diskusjonene går langs de samme spor, men argumentene har fått nye stemmer. Karl Eirik Schjøtt-Pedersen er blitt Ap's boligpolitiske talsmann. Erna Solberg har overtatt Sylvia Brustads rolle som «boligminister». Heikki Holmås fra SV har overtatt partifellen Karin Andersens tapre kamp for de svakest stilte. Og jeg kikker i Dagbladets nye boligmagasin for å se hva leiligheten jeg forlot på Majorstua i 1982, nå står i.