Forlikenes mulige verdi

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fredag ble regjeringspartiene enige med Kristelig Folkeparti og Venstre om et eldreforlik. Høyre og Fremskrittspartiet valgte å stå utenfor, men viljeserklæringen om å satse mer på eldreomsorgen omfatter likevel så mange partier på Stortinget at det sannsynligvis vil forplikte ut over en valgperiode. Historien er full av forlik på tvers av blokkene. Skattereformen av 1992 er et godt eksempel. Selv om det har vært flikking på satser og strukturer, har hovedelementene ligget fast i over 15 år. Barnehageforliket mellom alle opposisjonspartiene i forrige periode satte i det minste fart i prosessen som snart ender med full barnehagedekning. Pensjonsforliket fra i vinter har samlet tilstrekkelig støtte bak prinsippene for en ny pensjonsordning. Mye skal skje før disse blir endret av en eventuell ny regjering.

Og så har vi forhåpningene om et klimaforlik mellom regjeringspartiene og Høyre, Venstre og KrF. Begge parter håper det skal være mulig. Også miljøbevegelsen. En forhandlingsløsning må nødvendigvis bli djervere enn det regjeringen la opp til i sin klimamelding. Dessuten viser ny klimaforskning at det kreves tøffere tiltak.

Det er spesielt i saker der politikerne frykter å bli spilt ut mot hverandre, de trenger forlik. Ansvarlige politikere som skal skaffe seg ryggdekning for kostbare løft eller upopulære tiltak, unngår kjøpslåing om velgerne på denne måten. Slike avtaler gir også medinnflytelse og eierskap til resultatene.

Men forlik er også søvndyssende. Straks et forlik er på plass, dempes konfliktnivået og dermed også utålmodigheten. Vi har hatt bred enighet om eldrereformer og psykiatrireformer før uten at resultatene er til å juble over. Faren for at flertallet blir selvfornøyd er overhengende. De som av ulike grunner er uenige får færre kanaler for sin misnøye. Det er grunnen til at Frp velger å stå utenfor de fleste forlikene. Bare på den måten kan partiet overby sine konkurrenter.