Carl Ivar Hagen

følte seg sviktet da han høsten 2001 fra Stortingets talerstol fortalte om sin drøm om å bli Stortingets president, nasjonens nummer to etter kongen. Foran landsmøtet i Stavanger i helga, som skal gjenvelge partieieren til hans siste periode som formann, er en av nøklene til å forstå mannen og politikeren å finne nettopp her. Drømmen om presidentvervet springer ut fra et ønske om å oppnå offentlig anerkjennelse i en eller annen form. Det gjorde inderlig godt med hyllesten av ham og Eli for 25 år som Partiformannen og hans hustru på landsmøtet i fjor i Frp-bastionen Tønsberg. Men Hagen ønsker også anerkjennelse av det samfunnet han har tilbrakt et politisk liv i opposisjon til.

Da Hagen overrasket Stortinget med å fortelle om sin drøm og sin skuffelse over at den ble tatt fra ham, var det framfor alt Kjell Magne Bondevik han følte seg sviktet av. I det stille har Hagen brukt mange år på å pleie kontakten med Bondevik. Han har lyttet etter signaler, tolket utsagn, brev og bemerkninger, og lagt planer etter hva han mener å ha oppfattet.

Bondevik

har aldri gitt noen konkrete løfter som Hagen i dag eller seinere kan hevde at Bondevik har gått bort fra. Men Hagen trodde fullt og fast at Bondeviks nei til formalisert samarbeid med Fremskrittspartiet ikke var hogd i stein. At mye ville bli mulig den dagen Dag Danielsen, Vidar Kleppe, Fridtjof Frank Gundersen, Jan Simonsen og Øystein Hedstrøm ikke lenger representerte partiet. Bare Hedstrøm og Simonsen ble gjenvalgt i 2001, og Simonsen ble kjapt ekskludert. Øystein Hedstrøm er omskolert til puddel. Uten at det hjalp.