Formannens drøm

Fremskrittspartiets landsmøte i Stavanger velger i helga Carl I. Hagen til partiformann for siste gang.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Carl Ivar Hagen

følte seg sviktet da han høsten 2001 fra Stortingets talerstol fortalte om sin drøm om å bli Stortingets president, nasjonens nummer to etter kongen. Foran landsmøtet i Stavanger i helga, som skal gjenvelge partieieren til hans siste periode som formann, er en av nøklene til å forstå mannen og politikeren å finne nettopp her. Drømmen om presidentvervet springer ut fra et ønske om å oppnå offentlig anerkjennelse i en eller annen form. Det gjorde inderlig godt med hyllesten av ham og Eli for 25 år som Partiformannen og hans hustru på landsmøtet i fjor i Frp-bastionen Tønsberg. Men Hagen ønsker også anerkjennelse av det samfunnet han har tilbrakt et politisk liv i opposisjon til.

Da Hagen overrasket Stortinget med å fortelle om sin drøm og sin skuffelse over at den ble tatt fra ham, var det framfor alt Kjell Magne Bondevik han følte seg sviktet av. I det stille har Hagen brukt mange år på å pleie kontakten med Bondevik. Han har lyttet etter signaler, tolket utsagn, brev og bemerkninger, og lagt planer etter hva han mener å ha oppfattet.

Bondevik

har aldri gitt noen konkrete løfter som Hagen i dag eller seinere kan hevde at Bondevik har gått bort fra. Men Hagen trodde fullt og fast at Bondeviks nei til formalisert samarbeid med Fremskrittspartiet ikke var hogd i stein. At mye ville bli mulig den dagen Dag Danielsen, Vidar Kleppe, Fridtjof Frank Gundersen, Jan Simonsen og Øystein Hedstrøm ikke lenger representerte partiet. Bare Hedstrøm og Simonsen ble gjenvalgt i 2001, og Simonsen ble kjapt ekskludert. Øystein Hedstrøm er omskolert til puddel. Uten at det hjalp.

Hagen beit

presidentskuffelsen i seg og kronet likevel Bondevik til statsminister med tillitsvotum i Stortinget på kjøpet, og var sikker på at det heller før enn seinere ville gi politisk uttelling. Han trodde og håpet helt fram til Stortingets behandling av revidert budsjett i fjor vår. Først da ga han opp håpet til Bondevik, og startet planleggingen av den tida som skal komme etter at Bondevik går ut av norsk politikk.

Hagen røpet litt av sine drømmer om denne epoken da han i vår talte til sine egne om nye tider som skal komme for Frp med Erna Solberg og Dagfinn Høybråten. Solberg svarte kontant med å avvise Hagens invitt. Men hun fulgte opp med et langt, forklarende brev til Hagen som han tolker positivt siden det er politisk og ikke absolutistisk. Det handler ikke om Fremskrittspartiets menneskesyn, men om skatt, statlig eierskap og andre ting der Hagen er pragmatisk og fleksibel. Og ingen får Carl I. Hagen til å tro at Dagfinn Høybråtens førstevalg i en «situasjon» er å bidra til at Jens Stoltenberg danner regjering.

Halvannet år

før stortingsvalget kan det tenkes mange politiske forløp som oppfyller Hagens drøm om å krone livsverket med å gå fra opposisjon til posisjon som leder for et etablert, mellomstort og regjeringsdyktig høyreparti. Men et høyreparti som sikrer de lønnsmottakerstemmene som Høyre aldri vil få, og som det ideologistyrte, liberalistiske partiet Torgeir Høien trodde han var medlem av, ville ha sett langt etter.

Carl I. Hagen tror at Solberg og Høybråten skal forstå at det nettopp er dette som er hans bidrag til å holde sosialdemokratene i Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ute av regjeringskontorene. Uten et Frp i Hagens fleksible, pragmatiske, lett fremmedfiendtlige utgave, vandrer viktige andeler av hans velgere ikke til rikmennenes Høyre eller de troendes Kristelig Folkeparti, men til et sentrumsdominert Arbeiderparti eller til en plass på gjerdet.

Så nå

drømmer Hagen om at Kjell Magne Bondevik ikke lar seg renominere til Stortinget. Da kan Bondevik føre valgkamp som statsministerkandidat og bidra til å vinne valget for høyresiden, men uten å være fredet for hele perioden etter at valget har delt kortene ut på nytt.

Og Hagen selv? Han vil bli medlem av Stortingets presidentskap, uansett hvilket ting han får å presidere over. Så får tida og Erna vise om det kan bli noe enda mer attraktivt, et departement, for eksempel, når Bondevik får den jobben i utlandet han ønsker seg, og som både Solberg og Hagen inderlig gjerne vil hjelpe ham til å få.