Fornuften er en ensom ting

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Et langt liv som politisk observatør gjør at jeg fra tid til annen ser utfordringene fra de styrendes synspunkt. Riktignok blinker det da svakt i mine egne, faglige varsellamper. Det journalistiske ideal er å bruke ressursene på å avsløre maktmisbruk, forsvare den lille mann mot systemet. Regjering og regjeringspartier er per definisjon «makta». Mediene skal være talerør for de svake parter, de uorganiserte interesser mot antatt sterkere krefter. Journalister skal bidra til en bedre fordeling av innflytelse og makt. Hvis vi i for stor grad går god for makthavernes synspunkter, reduseres vi til ukritiske klakører, maktas medløpere. Men vi bidrar også til svært mye støy i folkets angivelige interesse når vi låner megafonene til sterke egeninteresser som har alt annet enn helheten og samfunnsinteressene for øye. De politikere som klarer å stå i stormen og som får gjennomført sine reformer i blest og kuling må nødvendigvis ha stor styrke.

I skrivende stund tenker jeg spesielt på helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen. Han har først vært sentral i gjennomføringen av pensjonsreformen, så av NAV-reformen, og har nettopp sluppet fra seg stortingsmeldingen om den nye helsereformen. Alle reformene er digre som hangarskip som skal endre kurs i en liten politisk andedam. Alle reformene måles av kritikerne mot et system som tilsynelatende fungerer bra, men som ikke er bærekraftig. Alle måler dessuten alt mot det ideelle. Alle reformene representerer noe nytt og ukjent som måles mot det trygge, det vi kjenner. Og alle reformene handler om store pengesummer som er samlet inn og som skal deles ut igjen på nye måter. Bare det at det også ligger økonomiske motiver bak en reform skaper en mistenksomhet som avler motstand.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bjarne Håkon Hanssen er verken en lurendreier eller revolusjonær. Han representerer tryggheten selv, selv om også han gjør tabber. Han har mye av Sigbjørn Johnsen ved seg. Den avvæpnende folkelighet. Han er så langt fra Kongens København og den styrende embetsmannsklasse og storbyborgerskap vi kan tenke oss. Det er derfor han blir satt på disse jobbene. Vi kan liksom ikke tro at han vil oss vondt. Og selvfølgelig vil han ikke det. Men han gjør en jobb. Jens Stoltenberg har bedt ham om den. Og Stoltenberg ber Hanssen om å gjøre det som drivkreftene i samfunnsutviklingen krever. Men i denne «virkelighetens verden», er trolig Hanssen den flinkeste i klassen av statsråder til å forme politikken etter terrenget. Muligens ville Kristin Halvorsen også klart å gjennomføre en reform motstrøms med sitt politiske liv i behold.

Selvfølgelig vil det politiske flertall trumfe gjennom reformer det er flertall for. Om de er aldri så upopulære. Men først skal forslagsstillerne gjennom en spissrotgang av skepsis og kritikk. Det er selvfølgelig viktig og nødvendig. Det er slik demokratiet fungerer, og kanskje blir gode forslag enda bedre etter litt pryl i offentligheten. Mitt poeng er at det ofte kommer så mye uberettiget og ukvalifisert kritikk. Særlig forut for framleggelsen av en reform er veien til mikrofonene lett for dem som føler at de kan bli rammet eller som har interesse i status quo.

Det var ikke måte på hvilke redsler hotellene, restaurantene, de ansatte og publikum ville bli utsatt for den dagen det ville bli forbudt å røyke innendørs på offentlig sted. Mediene ga rikelig plass til innvendinger og advarsler mot en slik reform. I dag savner ingen tilstanden fra før sommeren 2004. Sagt på annen måte: Hvis du vil at alt skal være som det er, legg et forslag til endring ut til folkeavstemning.

Olof Palme er mest berømt for sitt utsagn om at politikk er å ville. Men han uttrykte også noe om den fortvilelse en ledende politiker kan føle når han vet at han har rett, men ikke evner å nå fram. Når det er plent umulig å få folk til å forstå sitt absolutt beste. Jeg er sikker på at også Gro Harlem Brundtland, i likhet med Darwin P. Erlandsen, følte at fornuften er en ensom ting. Det er denne følelsen som gjør at mange fornuftige tiltak aldri ser dagens lys. Politikerne innser at de «er politisk umulige». De vet forslagene vil slå tilbake mot dem selv. Og de vil ikke begå «politisk selvmord».

Gudmund Hernes var seg bevisst hvordan motkreftene virker. I et intervju her i Dagbladet i forbindelse med dannelsen av Jaglands regjering ga han oss innblikk i hvordan han hamlet opp nettopp med organiserte motkrefter. Mens hans regjeringssjef likte å ile langsomt med rådslag og grundige partiprosesser var Hernes selv overbevist om at hurtighet i prosessene var nødvendig for at ikke motkreftene skulle få overtaket. «Skal vi bevege ting, må vi sørge for å holde dem ute av balanse», sa Hernes. Og slik klarte han å gjennomføre store reformer både i skole- og helsevesen.

Stoltenberg og Hanssen følger åpenbart Jaglands tempo. Pensjonsreformen er en tiårig prosess, og Nav-reformen har man snakket om i 20 år, riktignok under ulike navn. Kanskje er det tegn på at de tross alt tror at fornuften er jevnt fordelt og en nokså utbredt ting. Eller at folk gir opp sin motstand av ren utmattelse. Vi syns allerede vi hører: gjør hva dere vil, bare la oss slippe ordet samhandling.