Fornybar politikk

Rike og fattige land har ikke tid til å krangle for lenge om regninga hvis vi skal unngå en klimakatastrofe, skriver Anne Thurmann-Nielsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I dag strømmer eksperter, politikere, miljøaktivister og andre aktører til klimatoppmøtet i Poznan i Polen for å rydde veien fram til FNs store klimakonferanse i København om ett år. Forhandlingsløpet ble lagt på Bali i fjor med den såkalte «Bali Action Plan». Den beskriver forhandlingsprosessen mange håper skal føre til en ny internasjonal klimaavtale som skal undertegnes i København.

I Poznan må forhandlingsplanen bli klar og tydelig, og det haster. Tilliten mellom hovedaktørene er tynnslitt og forhandlingene er fastkjørte. Beskyldninger og anklager preger møtene mellom den rike og fattige verden. Ingen er i tvil om at den i- landene er blitt velstående på bekostning av den fattige verden, og at utslippene fra den rike verden er hovedårsaken til den globale oppvarmingen. Det er heller ikke tvil om at i-landene må betale mye mer for å få ned utslipp av klimagasser og utvikle teknologi for karbonfangst og lagring som også skal tilfalle den fattige verden.

Men det er finurlig matematikk, utregningen av hvem som betale for hva, som er en del av hinderløypa fram til København. Og selv i Kongens by regner man med at snubletrådene vil bli mange nok til at forhandlingene kan trekke ut i langdrag. Kanskje fram til 2010.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vel så interessant som Poznan-møtet er EUs klima- og energipakke som Frankrike er en sterk pådriver for å få i havn før jul. Med formannskapet fram til nyttår er det blitt en prestisjesak for Nicolas Sarkozy å kunne vise til resultater. Også her er det en kamp mellom fattig og rik. Det dreier seg om motsetninger mellom de nye og ganske fattige medlemslandene i øst og de rike i vest. De tidligere østblokklandene mener de ambisiøse klimakravene som Europakommisjonen la fram i januar i år for å spikre de politiske løftene EU-landene kom med året før, blir for dyre. Også Tyskland og Italia har vist skepsis og er redde for utflagging av kraftkrevende industri og at arbeidsplasser skal forsvinne. Det er bare å si finanskrise for å forstå at hindringene også her har hopet seg opp. Viljen til å påta seg store kostnader er betydelig mindre.

EU-pakka, som det strides om, innebærer 20 prosent reduksjon av CO{-2} utslipp, 20 prosent økning av fornybar energi og 20 prosent energisparing innen 2020. Du kan like godt merke deg 20-20-20-programmet som det heter. Det kommer til å få betydning for Norge. Direktivene er EØS-relevante som det heter, selv om olje- og energiminister Terje Riis-Johansen har signalisert motstand mot noen av kravene et direktiv om fornybar energi vil innebære. Og hvis Norge vil krangle på prosentkravene, får vi den samme lange prosessen som vi fikk med EUs tjenestedirektiv. Og det har verden ikke tid til når det handler om klima og miljø.

Det skrekkelige er at den rike verden ikke har vist nok vilje til kutt i klimagasser. Når utviklingsland kritiserer industriland for ikke å holde det de har lovet med hensyn til utslippsreduksjon og teknologioverføringer, er de ikke så langt fra sannheten. Går man ikke foran og viser vei, er det ikke så rart at utviklingslandene skrubber. Samtidig er det av stor betydning at EU klarer å få i havn en klima- og energipakke som ikke blir alt for utvannet. Bare da kan EU fortsette sin lederrollen i klimaspørsmål fram til København. Interessant nok er

Polen et av landene som har strittet mest mot EU-pakka, men som vertsland for Poznan-møtet, må Polen levere. Spørsmål er hva Sarkozy har med seg til Gdansk 6. desember. Der møter han sine kolleger fra de nye EU-landene i øst for å sikre seg mot at de legger ned veto mot klima- og energipakka. Og for å gjøre bilde lenda mer komplisert. Toppmøtet i Brussel 11. og 12. desember avgjør klimapakkas skjebne. Høyst sannsynlig sitter ministrene i Poznan og jobber på overtid for komme i havn med en akseptabel plan på samme tidspunkt. Og EU-pakka er etter manges mening nøkkelen til suksess i København.

Sverige har EU-formannskapet under Københavnkonferansen og har for lengst tatt konsekvensene av at arbeidet går for tregt. Nå sorterer klimaspørsmål direkte under statsminister Fredrik Reinfeldt og Lars Erik Liljelund leder arbeidet mot den viktige klimakonferansen neste år. Da han besøkte Norge for en drøy måned siden var han bekymret. Han mente forhandlingene i Poznan ville bli seminarer, og at den politiske dimensjonen står i fare for å bli kvalt i forhandlinger om teknikk. Det oppløftende foran de kommende ukers klimadramatikk i EU og Poznan er at USAs nyvalgte president Barack Obama har signalisert ambisiøse klimatiltak og definert klimakrisa som en pådriver for tiltakene. Mens vi venter på Obama kan vi jo overta mottoet hans i klimapolitikken: Forandring vi kan tro på.