Forpliktet til FN-innsats

Israel har trukket seg ut av Libanon, et krigseventyr mange sammenlikner med USAs krig i Vietnam.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Mens israelerne slikker sårene og det er tid for mer selvransakelse, diskuterer FN en utvidelse av UNIFIL-styrkene i Sør-Libanon. For nå er det viktig at freden sikres, både på grensa mot Israel og innad i Libanon. Meningen var at FN-styrker skulle fylle tomrommet etter israelerne, men den raske tilbaketrekningen forhindret det. Nå står Terje Rød-Larsen, som er generalsekretær Kofi Annans spesielle utsending i området, foran den vanskelige oppgaven å legge grunnlaget for et utvidet FN-nærvær. Det blir ikke lett i den situasjonen som er oppstått.
  • Meningen er at UNIFIL-styrkene skal utvides fra 4500 til 7900 mann. En rekke land, deriblant Norge, er forespurt om å stille soldater. Regjeringen er positiv, på Stortinget er man litt mer skeptiske. «Balkan har førsteprioritet,» sier Høyre-leder Jan Petersen. Fra norsk forsvarshold blir det også gjort klart at ikke minst oppdraget i Kosovo begrenser en norsk deltakelse. Å sende ned en bataljon, slik Norge hadde i Sør-Libanon fra 1978 til 1998, er helt uaktuelt. Det man fra UDs side snakker om, er muligheten for en norsk helikopterving, en transportkontrollenhet og militære observatører.
  • Med det lange engasjementet i Sør-Libanon og de siste års innsats for fred i Midtøsten, har Norge en klar politisk og moralsk forpliktelse til å delta i en utvidet FN-styrke. Noe annet ville bli tatt meget ille opp internasjonalt og vanskeliggjøre Rød-Larsens videre jobb. Å bruke økonomiske argumenter mot en ny deltakelse, slik lederen av forsvarskomiteen Hans J. Røsjorde (Frp) gjør, synes vi er direkte pinlig. At Norge ikke kan stille med en større styrke, har vi full forståelse for.
  • Men arbeidet for en utvidet UNIFIL-styrke viser med all tydelighet at den norske tilbaketrekningen fra Sør-Libanon i 1998 var en feilvurdering.