Forræderen i KGB

Britene satte morgenteen i vrangstrupen denne uka. Nok en spion ble avslørt. Hun er oldemor, 87 år gammel og jobbet for KGB i over 40 år. Avsløringen stammer fra en ny bok signert den tidligere etterretningsoffiseren Mitrokhin. I ti år satt han i KGBs hovedkvarter og nedtegnet sitt private arkiv.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Satt en journalist fra Dagbladet med en bunke rubler på innerlomma og drakk øl på Tostrupkjelleren i desember 1975? Ble Trygve Bratteli, Reiulf Steen, Knut Frydenlund og Tor Halvorsen presset av KGB i 1978 til å påvirke Den Norske Nobelkomitéen slik at ikke nok en sovjetisk dissident fikk Nobels fredspris?

Spekulasjonene står å lese i mursteinsboka «The Mitrokhin Archive» som utgis i Storbritannia i morgen. Forfatterne er den tidligere KGB-offiseren Vasili Mitrokhin og etterretningshistoriker Christopher Andrew fra universitetet i Cambridge.

I boka hevder forfatterne at KGB i 1975 skal ha fått plantet opplysninger i en artikkel om nobelprisvinner Andrej Sakharov. Dagbladets journalist skal ha latterliggjort hans kone Jelena Bonner ved på skrive følgende etter påtrykk fra noen i KGBs bolig i Drammensveien:

«...en kjederøykende Bonner går rundt som en levende reklame for tobakksindustrien. Hun burde motta en sigarettenner istedenfor Nobelprisen på vegne av sin mann.»

Etter en grundig gjennomgang i Dagbladets ikke fullt så hemmelige arkiver nede i Akersgatas katakomber, finner vi ingen artikkel som bekrefter denne påstanden.

Dette er sjølsagt bare en liten dråpe i det store internasjonale havet av opplysninger som renner ut av den 996 sider store boka. Vi skal ikke på bakgrunn av en mulig feilkobling fra forfatterne, komme med bombastiske konklusjoner om bokas troverdighet.

I BOKA BLIR OGSÅ fire norske topp-politikere navngitt. I KGBs arkiver i Moskva var opplysningene datert november 1978.

«Midt på natten ringte Leonid Makarov fra KGBs Oslo-stasjon og vekket opp Politbyråets ideologisk hærfører, Mikhail Suslov, med en gladnyhet. KGB tok æren for at dissident Yuri Orlov ikke fikk Nobelprisen, den gikk til Anwar Sadat og Menachem Begin.

Makarov hevdet at han ved å ha intense politiske samtaler med daværende utenriksminister Knut Frydenlund, Ap-formann og leder av utenrikskomiteen på Stortinget, Reiulf Steen, LO-sjef Tor Halvorsen og tidligere statsminister Trygve Bratteli hadde greid å påvirke stemningen i Norge til å snu seg mot Orlov.»

KGB skal også gjentatte ganger ha prøvd å påvirke mangeårig leder av Nobelkomiteen, nå avdøde Åse Lionæs, til å forstå viktigheten av ikke å dele ut fredspriser i tide og utide til sovjetiske dissidenter. Uten hell, som Mitrokhin skriver: «KGB var forbannet på nobelprislederen, og hele komiteen, som ble karakterisert som en gjeng med reaksjonære individer.»

MARS 1992: TIDLIGERE KGB-OFFISER Vasili Mitrokhin sitter på et nattog ut av Moskva. Destinasjon er en hovedstad i Baltikum. Grensekontrollene mot vest er mindre strenge etter at jernteppet raknet ved Murens fall i 1989.

Vasili Mitrokhin har likevel ingen grunn til å føle seg spesielt trygg. Han er i ferd med å forråde hjemlandet der han ble født fire år etter Oktoberrevolusjonen i 1917. I en større trillevogn har han brød og pålegg for turen. Og klær.

På bunnen av vogna ligger en bunke håndskrevne notater gjemt, en liten brøkdel av den betrodde offiserens hemmelige og farlige bijobb: å nedtegne sensitive opplysninger om KGBs verdensomspennende nettverk etter første verdenskrig og like fram til Gorbatsjov ga glasnost et merket ansikt.

Mitrokhin er en aktet tjener av den store kommunistiske familien. Han har vært tilknyttet sovjetisk etterretning siden 1948, og vært stasjonert både i Sovjet og i utlandet.

Han hadde vært en del av statens lojale tjenere. Men gradvis, og uten å tilkjennegi noe som helst som kunne gjøre at noen fattet mistanke, hadde Mitrokhin fått ideen. Om å lage sitt eget arkiv om KGBs tankegods, galskap, og spionnett. Han ble som besatt av at hans sensitive opplysninger en eller annen gang måtte komme ut. For at samtida skulle ha en mulighet til få et innblikk i en verden som bare eksisterte fragmentarisk i ville spionfilmer.

I 1972 fikk Vasili Mitrokhin en unik mulighet til å starte på denne farlige jobben. Han ble satt på et kontor i KGBs hovedkvarter i Moskva. Hans ansvarsområde var å forflytte 300000 hemmelige mapper, fra de siste 60 åra, ut til et nytt arkiv utenfor den sovjetiske hovedstaden.

Fram til KGB-offiseren trakk seg tilbake i 1984 hadde han stort sett eneansvaret for å utføre dette arbeidet.

KGB FATTET INGEN mistanke, men Mitrokhin levde farlig. Han pløyde gjennom de hemmelige arkivene og skrev private notater. I begynnelsen ble de krøllet sammen og kastet i søppelkurven. Denne bar han med seg ut for å tømme etter endt arbeidsdag. Da plukket han med seg lappene og fraktet dem ut av bygningen, skjult i skosålene eller gjemt i bukselommene.

Av en eller annen grunn ble ikke Mitrokhin i løpet av disse ti årene kroppsvisitert en eneste gang av sikkerhetsvaktene.

Gjennom ukedagene oppbevarte han det private KGB-arkivet under en madrass hjemme. I helgene reiste han ut av Moskva til sitt landsted. En stadig voksende bunke av hemmelig materiale ble lagt ned i melkespann og tomme champagneflasker og gravd ned i hagen. Når spann og flasker etter hvert ble fylt opp, ble notatene gjemt i golv og vegger.

MITROKHIN-FAMILIEN kom seg velberget ut av Russland med hjelp fra den hemmelig britiske etterretningsavdelingen som kalles SIS. Flyttelasset bestod av seks store arkivkasser.

Nå har familien britisk statsborgerskap. Mannen som forrådte sitt hjemland, lever fortsatt i frykt for at russiske etterretningsfolk i stygge dresser skal finne ham.

For som en annen paranoid organisasjon, FBI, sier om Mitrokhins arkiv: «Dette er det mest komplette og omfattende etterretningsmateriale som noensinne er kommet fra én kilde.»