Forrige århundre

Mange som leser Sigbjørn Johnsens debutbok vil oppleve at vår nære historie er ganske fjern.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SIGBJØRN JOHNSEN (55) har ikke bare foretatt en formidabel klassereise, fra å være en enkel, landsens gutt til å bli finansminister og fylkesmann. Han har også reist gjennom århundrer. Folk som leser om oppveksten hans på Stavsjø i boka «Saligheta heme» som gis ut i dag, vil bli overrasket over at den handler om en oppegående, skiløpende, ungdommelig småbarnsfar. Bare de som er vokst opp på småsteder på samme tid vil erkjenne at verden faktisk har forandret seg svært mye på drøyt femti år. Tida har gått så fort at vi har glemt hvordan det var. Det er det Johnsen minner oss om.

BOKA ER en personlig beretning om en oppvekst i trygge og gode omgivelser. Uten sammenligning forøvrig kan den minne om Mikael Niemis «Poptekster fra Vittula». Johnsen beskriver et hverdagsliv, som med vår tids øyne nærmest blir eksotisk. Bestefar var skogsarbeider, landarbeider og husmann. Faren gikk i samme spor. Mora var tjenestejente før hun ble mor og hjemmeværende. Hun representerte det trygge sentrum i det lokale nettverket som ga unge Johnsen tilhørighet og identitet. «Min generasjons mødre var kanskje de som ga det største bidraget til byggingen av etterkrigstidens Norge. De passet familien, holdt den sammen og var alltid der når vi barn trengte noe.»

BAKGRUNNEN FORKLARER hvorfor han identifiserte seg med arbeiderklassen og ikke med storbøndene i det røde fylket. Men sine egne politiske meritter er han bare glimtvis innom, som for å minne leserne på hvorfor akkurat han skriver så utførlig om sitt liv. Boka er isteden full av anekdoter og muntre tidsbilder. Vi får høre om den unge mannen som ikke rakk utedassen i tide. Om gutten som lærte seg hvordan smågriser skulle slaktes før jul. Om den ungdommelige Johnsens angst for å by opp unge damer på lokalet til dans, særlig damer fra bypregete strøk. Om gutten som kikket i datidas dristigste pornoblad, Coctail. Om bildet av Sophia Loren i tyggegummipakka. Og om dagliglivets strev: «Vi hadde ikke innlagt vann den gangen». «Vaskemaskinen var et skurebrett, håndkraft og rennende vann i bekken». Vi får høre hvor mye lettere det ble å drive valgkamp med bil enn med sykkel. «Med bil rakk vi hele fylket». Og at det var fin trim å ro tilbake fra Gjøvik til Lillehammer.

BAK DE MUNTRE anekdotene ligger nostalgien. Sorgen over det som gikk tapt på veien. «Det kan være greit fra tid til annen å minne oss selv om historien og om de som gikk foran.» Arbeidslivet blir mer brutalt, og det viktige sosiale fellesskapet som arbeidslivet er, vil etterhvert forvitre. Da vil samfunnet også etter hvert endre seg. Igjen kan den nære tryggheten stå på spill. Denne nære tryggheten som er så viktig for å skape gode lokalsamfunn og et sterkt fellesskap».

DET ER TANKEVEKKENDE ord fra en statsråd som tjenestegjorde seks år under Gro Harlem Brundtland som virkelig løftet oss alle ut av Einar Gerhardsens tid. Og Sigbjørn Johnsen vekk fra saligheta heme.