Forskjell på folk

Det rike Vesten er rungende enig om å begrense innvandringen. Derfor skal Utlendingsdirektoratet være glad for at to saksbehandlere er anmeldt til politiet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tirsdag ble EUs

møte om innvandringspolitikk avsluttet i Visby. Det var et ledd i arbeidet for å harmonisere politikken innen EU- og EØS-området. Blant forslagene som ble behandlet, var bestemmelsen om at transportselskaper ikke bare skal pålegges å betale hjemtransporten for mennesker uten gyldige papirer. Selskapene skal også bøtelegges. Dette har i mange år vært praksis i EU-området, men ikke for eksempel i Sverige. Norske myndigheter holder allerede flyselskapene økonomisk ansvarlig for hjemtransport av mennesker uten gyldige papirer, til tross for at UDI kan bruke lang tid for å finne ut at dokumentene er falske.

1. april trådte

Dublin-konvensjonen i kraft. Den fastslår at asylsøkere til EU- og EØS-land bare kan søke om asyl i det første landet. I kontrolløyemed opprettes et sentralt fingeravtrykksregister som også registrerer enslige barn ned til 14 år. Oppsiktsvekkende nok tiltrådte Norge konvensjonen før den ble sendt ut på høring. Men det er vel ikke så nøye når det bare dreier seg om utlendinger.

Førsteamanuensis Bente Puntervold Bø ved Høgskolen i Oslo forsvarte for vel en måned siden sin doktoravhandling om visumpolitikk og immigrasjonskontroll i Norge. Hennes konklusjoner styrker mistanken om at vi og øvrige rike land systematisk sorterer mennesker. Til tross for at vi har undertegnet internasjonale konvensjoner som garanterer retten til å søke om asyl, benytter norske myndigheter visumpolitikken til å hindre asylsøkere i å komme. Hvordan kan man søke om asyl dersom transportselskapet nekter å frakte en til landet som kan gi beskyttelse?

Puntervold Bø underkaster

også Utlendingsdirektoratets praksis når det gjelder besøksvisum en grundig undersøkelse. Mennesker fra såkalt flyktningproduserende land har nemlig store vanskeligheter med å få visum til Norge, selv om de skal besøke nære slektninger. Man frykter at de vil søke asyl, eller man hevder å ha «erfaringer med» at mennesker fra samme land ikke har reist hjem ved besøkstidas opphør.

Men for det første kan ikke Norge nekte noen visum av frykt for at de skal søke asyl. En slik søknad er helt legitim. Og for det andre foreligger intet statistisk materiale som underbygger UDIs «erfaringer». Tvert imot: Puntervold Bø påpeker at en eldre kvinne fra Sri Lanka ble nektet å besøke sine barn, svigerbarn og barnebarn i Norge, fordi søkere fra Sri Lanka bare unntakelsesvis får visum. Men 74 prosent av søkerne fra Sri Lanka fikk visum det året avslaget refererer til.

Redselen for å dele

sin rikdom med fattige er ikke noe særnorsk fenomen. Vi vet at minst 1000 mennesker har druknet utenfor Gibraltar de siste to årene i forsøket på å komme til Vestens forjettete land. Dette er over ett lik hver dag - som er funnet bare utenfor Spania. Hvor mange som ellers er døde, og hvor mange som faktisk er kommet, er det ingen som vet. Vi vet bare at det foregår en stille krig mot uønskete mennesker, en krig som dreper, og støter de overlevende ned i en underklasse som ikke kan annet enn å bli kriminell. De og deres barn er allerede utestengt fra samfunnet.

For et par uker siden

leverte blant andre professor Kristoffer Gjøtterud en anmeldelse av to saksbehandlere i UDI til politiet. De ville sende en tuberkuløs treåring tilbake til Kosovo, mot legenes råd. Gjøtterud henviste til Nürnbergdomstolen for å begrunne at de personlig ble anmeldt, og ikke bare etaten UDI, noe som opprørte UDIs direktør Petter Drefvelin. Han ville ha seg frabedt en sammenlikning mellom nazi-byråkratene og UDIs ansatte.

Det kan man forstå. Men poenget er ikke at vi står overfor noen form for ny nazisme, men at den store enigheten utgjør kongeveien for umenneskelighet. Det er når «alle» er enige eller «bare» følger ordre, at det er fare på ferde. Det er hva Nürnbergdomstolen advarte mot. Ingen blir ansvarsløs ved å gjøre som alle forventer, tvert imot. Mot den kompakte enighet hjelper bare den enkeltes ansvarsfølelse. Derfor bør UDI være takknemlige for anmeldelsen. Den minner dem om hvor viktig den enkelte ansattes eget skjønn er.