Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Forskjellslandet

Uansett hvem som styrer landet, øker forskjellene i Norge.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Hvis jeg hadde hatt tre-fire milliarder, hadde jeg brukt dem til å avskaffe fattigdommen blant barn i Norge, sa Kristin Halvorsen for to år siden fra Stortingets talerstol.Vårt Land var igår så elskverdig å minne finansministeren om hva hun sa i opposisjon. Avisa siterte flere andre rødgrønne politikere, som i forrige stortingsperiode æresskjelte regjeringen Bondevik for dens manglende innsats i kampen mot fattigdom. Kritikken vil helt sikkert bli returnert etter at Halvorsen har lagt fram sitt første rødgrønne budsjett idag.Men uansett hvilket regime som har fordelt godene her i landet, er fattigdommen ikke blitt mindre de siste par tiårene. Et utall sosialreformer, målrettete tiltak, universelle ordninger, inkluderende arbeidsliv, komme seg opp om morran og løp til NAV, din slabbedask - det meste er prøvd uten at vi slipper unna fortvilete sosialklienter på «Holmgang» i neste valgkamp, og.Det eneste som er sikkert er at rikdommen øker og øker i verdens rikeste land.

Oljerikdommen drypper på de aller fleste av oss, men kommer i ekstrem grad de fem prosent rikeste til gode. En undersøkelse forskningsstiftelsen Fafo har gjort for Dagbladet viser at inntektsveksten for de superrike har vært eventyrlig siden begynnelsen av 1990-tallet. Den tyter ut i toppsjiktet, som Fafo-leder Jon Hippe sier det. Landets 5000 rikeste - eller 0,14 prosent av befolkningen - soper inn over halvparten av kapitalinntektene. Avstanden mellom gjennomsnittsinntekten og inntekten for denne gruppen har økt med 21 årsinntekter siden 1993, da Fafo gjorde en tilsvarende undersøkelse for Dagbladet.De ti prosent rikeste har nå 25 prosent av totalinntekten etter skatt mot 20 prosent i 1993. Tallene viser at kapitalister har det fantastisk godt her i landet. De surfer på toppen av en oljesmurt økonomi, samtidig som de nyter godt av lav kapitalbeskatning og et effektivt arbeidsmarked. Det er nesten et paradoks at det er den skandinaviske modellen, hvor sosial likhet og et solidarisk arbeidsliv er sentralt, som gis mye av æren for den økonomiske veksten og som får FN til å utrope Norge til verdens beste land å bo i. Nettopp denne modellen er truet av den galopperende velstandsøkningen.

Hvis inntektsforskjellene fortsetter å øke i samme tempo, har vi amerikanske tilstander om ti år, slår Fafo fast. Det vil si en enorm kløft mellom fattig og rik, men også et stort gap mellom de aller rikeste og middelklassen.Det er ikke en ønsket utvikling. Folk flest oppfatter det som et problem og mener det bryter med det norske samfunnsbilde, ifølge undersøkelsen. Men så lenge skiftende regjeringer ikke er istand til eller villige til å drive en hardere omfordelingspolitikk, vil forskjellene bare fortsette å øke. Illustrerende er det at de rikes lønnsinntekter knapt har økt siden 1993; det er selvfølgelig kapitalinntektene som har steget til himmels. Dermed har toppskatt og lignende skattegrep som skal ramme «de rike», ingen effekt på de virkelige rike, som får inntektene sine fra aksjesalg, utbytte og salgsgevinster. Den stygge hemmeligheten er at finansministeren, enten hun kommer fra SV eller Høyre, vet det utmerket godt. Skatt er ikke et effektivt omfordelingsverktøy, slik politikerne fremstiller det. Skatt er inntekter til staten og bidrag til fellesskapet, men få av landets rikeste yter etter evne, de yter det lille de må.

Utviklingen har begynt å sette sitt preg på politikken og den politiske retorikken. Halvorsen kan tette igjen noen smutthull, men i det store og hele synes de rødgrønne like pragmatiske i forhold til den globaliserte økonomien som en borgerlig regjering. Istedet for å stramme skatteskrua har man begynt å snakke om «samfunnsansvar» - ikke bare bedrifters samfunnsansvar, men også den enkelte borgers. Rikinger burde bidra mer, heter det. Sponse sykehus, universiteter, forskning, museer og utsmykning av offentlige parker. På den måten skal de frivillig gi tilbake noe av sin overflod.Den tankegangen, som også omfavnes av rødgrønne, er en amerikansk dyd av nødvendighet. Der staten svikter, er de fattige avhengig av valentinerball. Ikke alle amerikanere liker systemet. De foreslår et alternativ: Eat the rich! Men heller ikke en finansminister fra SV vil følge den oppfordringen.