Forskning for en Verden i Forandring

Dagens drøftelser om norsk forskningspolitikk savner både et historisk og et internasjonalt perspektiv, skriver en av de fremste forskningslederne i Norge i etterkrigstida.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NTNF - Norges Teknisk Naturvitenskapelige Forskningsråd var i etterkrigstiden en samlende faglig institusjon for nyskaping i norsk næringsliv og for høyere utdannelse i teknologi og naturvitenskap.

Nye institutter, stipend, fagutvalg, konkrete forsknings- og utviklingsprosjekter styrket kompetansen i næringslivet og ved universitetene. NTNF handlet proaktivt - var et nyskapende tilbud til næringsliv og myndigheter i områder som elektronikk, automatisering og databehandling, utforskning av vår kontinentalsokkel.

Dette ga et godt grunnlag for et bredt samarbeid og en rasjonell arbeidsdeling mellom næringsliv, myndigheter og forskning.

Samhandling

Etter hvert kom oppgaver i forgrunnen som krevde samhandling mellom de fem norske forskningsrådene: teknikk og naturvitenskap, allmennvitenskapelig, landbruk, fiske og samfunn. Internasjonalt viste Brundtland-kommisjonen veien i sin rapport av 1987: «Vår Felles Fremtid». Internasjonale organisasjoner, nasjoner, næringsliv, universiteter og frivillige organisasjoner revurderte sine strategier i forberedelse av Rio-konferansen i 1992. En bærekraftig fremtid ble en felles utfordring. Samtidig skal vekst og velferd trygges.

Forenkling

Da jeg i 1988 gikk av etter min andre periode som formann i NTNF, la rådet frem for næringsministeren forslag om en forenkling av rådsstrukturene. Alternativer:

1. Ett nasjonalt forskningsråd.

2. Ett grunnleggende og ett anvendt råd.

3. Ett forskningsråd, men universitetene får en sterkere stilling med et felles råd som rapporterer direkte til regjeringen.

Statsminister Jan P. Syse engasjerte seg sterkt i disse spørsmål. Resultatet ble NFR, etter langvarige utredninger og innkjøringsproblemer. I dag må vi legge striden om organisasjonsform bak oss og finne frem til de oppgaver som skal prioriteres.

Globalisering

Vi er på vei inn i kunnskapssamfunnet. Også når det gjelder kunnskaper skjer det en globalisering, og vi skal finne vår plass i kunnskapsfronten innenfor de områdene som er viktige for oss. Norge har dristige politiske ambisjoner. Vår forsknings- og kunnskapsstrategi må svare til våre politiske ambisjoner. Vi må basere våre prioriteringer på utredninger som gir beslutningsgrunnlag for fremtiden. Technology Assessment, Zukunftgestaltung er mange lands svar på utfordringene. Det er også et tidens tegn at i mange land rapporterer de faglig ansvarlige for kunnskapspolitikk, forskning og utdannelse til den øverste politiske ledelse. Dette gir viktige signaleffekter både til privat og offentlig sektor.

Visjoner

Norge er i dag, på nasjonalt plan, ikke tilstrekkelig engasjert i utviklingen av fremtidens kunnskapssamfunn. Det gjelder det som noe upresist ofte betegnes med Global Change, hvor blant annet klima, hav og energi står sentralt. Fremtidens nettverksamfunn vil knytte menneskene nærmere sammen, men vil det bli stabilt og lykkelig? Dette er bare eksempler på oppgaver som vi må engasjere oss i.

Stortinget må sørge for at det blir visjoner, mål og en akseptert rollefordeling mellom offentlig og privat sektor i vår nasjonale innsats for en bærekraftig fremtid.