Forskningens pris

Regjeringen drøfter nå hvordan forskningen skal organiseres.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN LEGENDARISKE Dagsnytt-sjefen Per Bøhn pleide å si når noen luftet muligheten for organisasjonsendringer: Enten gjør vi det som vi gjør det nå, eller så gjør vi det som vi gjorde det før. Jeg tror denne Bøhns lov gjelder for de fleste organisasjoner. Organisasjonsendringer har nok symbolsk betydning, men når det kommer til realitetene, er det ikke så stor forskjell på «nå» og «før». Det hefter noe ved alle organisasjonskart, og den beste løsning for ett hensyn, kan være en katastrofe for et annet. Da er det fristende å ty til det som er nest best, et kompromiss.

DET ER MULIG det er en slik erkjennelse som ligger til grunn for konklusjonene til den internasjonale evalueringen av Norges forskningsråd som nå er til vurdering i regjeringen. Rapporten er full av kritiske innvendinger mot den modell som ble valgt i 1993 da de fem daværende forskningsråd ble slått sammen til ett. Men evalueringen munner ut i en anbefaling om litt flikking her og der, og ellers alt som før. Dette synet har fått Forskningsrådets egen oppslutning, som rimelig er. Men rundt omkring i forskningssystemet skrives det kritiske uttalelser.

DERIMOT HØRER JEG lite av ytringer fra forskningspolitikere. Ja, sant å si vet jeg egentlig ikke hvem som smykker seg med en slik betegnelse på Løvebakken for tida. Der er man mer opptatt av prisen på pølsene i dagligvarehandelen enn av hvordan Norge skal organisere seg for i framtida å leve bedre av sitt vett. Sist Stortinget behandlet forskningspolitikken, for et par år siden, var det imidlertid stor enighet om at bevilgningene til forskning måtte opp på noe som ble kalt OECD-nivå. Det er et uklart begrep for mye penger, og var nok mest løst prat. For det er ikke kommet vesentlig mer penger til forskningen, og det er ingen på Stortinget som finner det bryet verd å kjempe for det vi har behov for.

DET ER NEMLIG slik i det norske systemet nå at de langsiktige spørsmål om hva vi skal leve av når oljen en gang tørker opp, fortoner seg så fjerne og løsningene så langsiktige at det er lite stemmer å vinne ved å stå i spissen for slike synspunkter. Mindretallsregjeringer er dessuten mest opptatt av å overleve, og flytter oppmerksomheten fra en sak til en annen i rask rekkefølge, ofte etter medieoppslag. De langsiktige saksområdene med liten offentlig interesse kommer alltid langt nede på sakslisten. Forskning er et slikt område.

DETTE VAR ANNERLEDES de første etterkrigsåra, da forskning og nyskaping var et politisk tema av så stor vekt at selveste statsministeren ville ha en finger med i utformingen av løsningene. Det var et felt for de nasjonale strateger. Gunnar Randers, Finn Lied, Robert Major, Helmer Dahl, Jens Chr. Hauge og ledere for så vel de største bedriftene som for fagbevegelse og politikk skisserte mål og visjoner for forskningen, og lot dette bestemme organiseringen. Forskning og nyskaping skulle gi landet moderne velstand. Men forskningen hadde også en verdi i seg selv ut over det som kunne måles i penger og arbeidsplasser. Den ga åndskveik, ikke bare for forskerne, men for hele samfunnet. I dag er verdiskaping et mantra, ikke bare i næringslivet. Også forskerne blir så å si hver morgen avkrevd et svar på hva de har tenkt å bidra med til verdiskapingen i dag. Av alle ting det ikke bidrar til, er nok langsiktighet det viktigste.

DENNE SPENNINGEN mellom nyskaping med produksjon som mål og den langsiktige grunnforskning, er blitt med inn i den administrative overbygning for norsk forskning, Norges forskningsråd. Det er her pengene blir fordelt. Begge felt mener de taper i kampen om midlene. For mange hadde det derfor vært greit om de hadde en alternativ kilde å gå til. Men med ett forskningsråd er det ingen slik mulighet. Dagens modell er monolittisk og i strid med tidsånden som sverger til mangfold og konkurranse. Hvis forskningsminister Kristin Clemet dessuten opplever Norges forskningsråd som en siste rest av sosialdemokrati og byråkratisk kontrolliver, har hun sin store sjanse. Hun kan bryte det opp og sette et mer liberalt stempel på norsk forskning. I mangel av stiftelser og fond som i Sverige og Danmark kan vi få to forskningsråd - ett for utvikling og ett for grunnforskning. Da vil hun gjøre det litt som det var før, men ikke helt. Det må da være et passe mål for en verdikonservativ reformator?