Forslått og ned- dopet

Liv Einrem Richards fant moren Aslaug sammenkrøpet på rommet sitt på sykehjemmet. Hun forteller at den gamle damens ansikt var dekket av en enorm blåveis.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Episoden utspant seg på Nesoddtunet bo- og behandlingssenter på Nesodden i 1991.

En mannlig pleier ble mistenkt for å stå bak voldshandlinger mot beboerne. Til tross for en lang rekke indisier og observasjoner fra andre pleiere, fortsatte den mistenkte i jobben. Saken ble politietterforsket, men henlagt på grunnlag av mangel på bevis.

Liv Einrem Richards er sjokkert over pasientenes manglende rettsvern. Hun forteller til Dagbladet hvordan moren ble ødelagt på sykehjemmet.

Knakk sammen

- Min mor var en sterk og oppegående dame. Hun drev egen butikk til hun var 82 år, da hun måtte slutte fordi hun begynte å se dårligere, sier Liv.

Moren, Aslaug, valgte å flytte på sykehjem da synet ble så dårlig at hun ikke kunne klare seg alene hjemme. Hun hadde bodd på det gamle sykehjemmet på Nesodden i fem år og ifølge Liv var hun hele tida vital og livsglad. Da Aslaug ble overflyttet til det nye sykehjemmet, knakk hun imidlertid sammen.

- Jeg har bodd i USA i snart 40 år. Mor brukte hvert år å fly ned til Florida på besøk, men dette året syntes hun det ble for slitsomt. Det var da jeg selv kom for å besøke henne på Nesoddtunet at jeg fikk sjokk, sier Liv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Livredd

Hun var hos moren hele kvelden for å få henne til å roe seg. Den 90 år gamle damen var nærmest apatisk av medisinene, og det tok mange timer før Liv kjente igjen moren sin.

- Jeg ga henne drikke, men hun spurte meg bare om hun kunne få dø. Da hun endelig roet seg, spurte jeg avdelingslederen hva som hadde skjedd. Jeg fikk til svar at hun måtte ha falt, fordi hun var en gammel dame. Det fantes ikke noe notat i journalen om dette, forteller Liv.

Aslaug var klar i hodet, men ville ikke snakke om hva som hadde skjedd. Liv begynte å ta moren med seg hjem for å stelle henne i familiens hus på Nesodden.

- Mor har alltid vært en liten dame, men nå veide hun 43 kilo. En venninne av meg som er lege hjalp meg å kutte ned på den store medisinhaugen jeg hadde fått fra sykehjemmet, sier Liv.

90-åringen begynte å kvikne til, men var tydelig fortsatt preget av det som hadde skjedd på sykehjemmet.
- Mor gråt mye om natta og spurte meg stadig om dørene og vinduene var skikkelig låst. Hun lurte også på om «han» var i værelset. Da jeg spurte hvem «han» var, sa hun at hun ikke visste hvem han var. Hun var jo blind, sier Liv.

Blåveiser

Liv valgte å la moren bo hjemme i noen uker, for deretter å la henne vende tilbake til sykehjemmet.

- Blåveisene både i ansiktet og på kroppen fortsatte, og mor var stadig redd. Jeg fikk ingen forklaring på dette fra sykehjemsledelsen. Mor var glad i flere av pleierne, men hun reagerte sterkt på en spesiell person. En gang da jeg kom på besøk etter at han hadde stelt henne, var hun helt hysterisk og jeg måtte ha hjelp for å roe henne ned, forteller Liv.
Hun reagerte også på måten den mannlige pleieren behandlet de andre pasientene.

- Jeg satt i spisesalen med min mor, og en av beboerne spurte om han kunne få en serviett. Da ble denne pleieren helt rasende og skrek til beboeren at det var hans skyld at avdelingen var så forferdelig. Etterpå tok han fem servietter og smalt dem rett i bordet foran den vettskremte gamle mannen. Vi andre som satt der ble helt sjokkerte over dette sinnet, forteller Liv. Hun forsøkte å snakke med de andre pleierne om denne mannen, men de unnskyldte seg med at de hadde taushetsplikt.

- Det var flere pårørende som reagerte på denne pleieren. Flere av beboerne fikk blåmerker og reagerte kraftig på mannen. Til slutt var det slik at vi satt vakt hos våre, når det var hans tur til å være på jobb, forteller Liv. Ledelsen ved sykehjemmet likte ikke dette.

- Vi fikk beskjed om at vi var plagsomme, sier Liv Einrem Richards.

Skuffet ledelse

Liv menerer at ledelsen ved Nesoddtangen oppførte seg merkelig overfor den kritikken som ble reist.

- Vi hadde blant annet et møte mellom pårørende og ledelsen, der avdelingslederen var rasende over at vi hadde brutt den moralske taushetsplikten. Hun hadde fått høre at man utenfor sykehjemmet snakket om pasienter som fikk blåmerker. Ifølge henne skulle det ikke snakkes utenfor sykehjemmet, sier Liv.

Fylkeslegen som var på tilsynsbesøk påpekte også en rekke forhold.
Liv Einrem Richards driver en bedrift i Florida, men i denne perioden måtte hun la andre overta styringen. Hun klarte ikke å forlate moren i den situasjonen hun da befant seg i.

Sommeren 1992 tok ansatte og tidligere ansatte ved den skjermede avdelingen hvor den da 30 år gamle pleieren jobbet, kontakt med ledelsen. De la fram en liste på 11 punkter som omfattet blant annet skader på pasienter, muntlig trakassering og at 30-åringen stelte pasienter bak låst dør, mens han spilte høy popmusikk.

Politianmeldt

Pleierne fikk beskjed fra ledelsen og den mistenkte 30-åringen om enten å trekke anklagene tilbake, eller stå fram med dem i full offentlighet. De fem pleierne valgte å stå fram.

Ledelsen ved Nesoddtangen flyttet da 30-åringen til en annen avdeling, samtidig som han fikk redusert stillingen sin. Pleieren ble også politianmeldt på bakgrunn av anklagene.

Under vitneavhørene med pårørende, pleiere og ledelse kom det fram en rekke indisier som pekte i retning av at 30-åringen skulle ha mishandlet pasienter. Da det imidlertid ikke fantes vitner som hadde sett at pleieren mishandlet pasientene, valgte politiet å henlegge saken.

Pleieren innrømmet ingen av forholdene han var anklaget for, selv ikke ting han selv hadde betrodd de andre pleierne. Han valgte selv å søke avskjed ved Nesoddtangen bo- og behandlingssenter før politietterforskningen ble avsluttet. Han arbeider etter det Dagbladet erfarer fortsatt som pleier ved en institusjon i Oslo.

Aslaug døde i 1994 og datteren er bitter over de siste årene av livet hennes.