Forsømmelsene

Ordførere vil heller klippe snor enn å vedlikeholde bygninger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For 12 år siden intervjuet jeg en direktør i Kommunenes Sentralforbund, Per Espeli, som fortalte at skolene var de rene astmabomber på grunn av manglende vedlikehold. Han sa: «Det er en økende erkjennelse av at vedlikeholdet har vært salderingspost i svært mange kommuner. Samtidig er det en påfallende stigning i antall astma- og allergitilfeller hos barn».

Nå foreligger ferske rapporter bestilt av samme organisasjon som viser at vedlikeholdsetterslepet har økt og ikke minket siden erkjennelsen for 12 år siden. På kort sikt snakkes det nå om et behov på svimlende 60 milliarder kroner for å oppgradere og forbedre kommunale bygninger. Det finnes 30 000 av dem. Ikke alle er like ille, men mange nok til at det langsiktige vedlikeholdsbehovet er på 142 milliarder kroner. Det første tallet er like stort som to forsvarsbudsjetter. Det andre er nesten to sykehusbudsjetter. Og hvor mange milliarder det har kostet samfunnet at tusenvis av barn i mellomtida kan ha fått astmaplager, må vi få informasjon om andre steder fra. Medikamentene skrives ut på blå resept, er som regel ment for hele livet og er ikke billige.

Så det er all grunn til å ta forsømmelsene på alvor. Det kan man si at KS gjør ved at man med jevne mellomrom får tallene på bordet og innkaller til stor konferanse på et hotell i hovedstaden med statsråden til stede. Slik oppnår man i hvert fall en erkjennelse, også i regjeringen, om det fornuftige i å beskikke sitt bo og å sette av midler til dette. Men statsråden presiserte i går, som statsråder gjerne pleier å gjøre, at det er kommunenes ansvar. Det er de som må holde skoler og sykehjem i orden. Basta bom.

Hvorfor gjør de det så ikke? Fordi det er morsommere å klippe snorer og markere at nye bygg er fullført, fortalte konferanseverten, KS’ administrerende direktør Olav Ulleren. Han har vært ordfører og vet hva slags pengebruk som høster applaus og sympati hos velgerne, noe som er nødvendig for å bli gjenvalgt. Avsetninger til vedlikehold av halvgamle bygninger gjør liksom ikke samme susen. Avsetninger gjøres for at eiendommer skal vare og være funksjonelle i 60 eller 30 år. Politikerne tenker mer kortsiktig, på neste valg og på hva som står i lokalavisa samme uka. Dessuten produserer rikspolitikerne krav om velferdsreformer som skraper kommunekassene. Det er altså noen strukturelle forhold som hindrer kommunene i å opptre fornuftig. For det er ingen tvil om at vedlikehold av eiendommer er mer fornuftig enn å forsømme dem. En forfallen bygning vil synke i verdi og representere et stort tap. Dessuten vil dårlige bygninger skape dårlig arbeidsmiljø, gjøre det enda vanskeligere å rekruttere og beholde arbeidskraft (hvem vil pådra seg astma?)

Derfor må det lages regler, lokalt og sentralt, som binder opp politikerne. Det kan gjøres ved budsjettering som sikrer at bruk og leie av bygninger får en «riktig pris». Man kan selge bygninger som det etter nøye vurdering ikke er behov for. Staten kan gjennom regler «forby» utsetting av vedlikehold. Og pressen kan stille sammen bilder av snorklippende ordførere med stengte svømmehaller. På sikt kan det virke.