Forsømte «veier»

Det skulle et par større ulykker til for å oppdage at to av våre viktigste transportveier er blitt liggende etter i utviklingen. Først «Sleipner», så Rørosbanen noen uker seinere. Og nå igjen: Hurtigbåten «Baronen» river opp skroget, og mye tyder på at den har vært borti et skjær man ikke visste var der. I tillegg kommer nesten-ulykkene. Er det å undres over at det amerikanske kringkastingsselskapet CNN spør om hva som egentlig skjer her oppe i «verdens rikeste land»?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er kanskje tilfeldig at ulykkene inntreffer så nær Hverandre i tid. Men det kan også være en Sammenheng. I alle fall har de rammet to av landets viktigste kollektive samferdselsårer. Begge har lange tradisjoner. Begge har tilknytning til det moderne Norge, og Representerer hver på sin måte stabbesteiner i byggingen av landet det siste hundreåret.

  • Men i en viss forstand er både sjøveien og jernveien blitt hengende etter i den modernisering som har skjedd de siste tiårene. Jernbanesporene har i prinsippet ikke endret seg siden Georg Stephenson la de første spor fra Christiania til Eidsvoll. Og langs kysten navigerer skipene stort sett etter de samme fyr og mange av de samme lykter og merker som Richard With for 100 år siden.
  • Verken sjøveien eller jernveien er teknologidrevet. Det er politikere som bestemmer utviklingen. Mens teleteknologien endres så å si av seg selv hver dag og river alt det gamle i filler, blåser forandringens vinder mildt over sjø og bane. Teknologien har nok ført til at bemanningen er blitt redusert både i Jernbaneverket og i fyrvesenet. Men den har kanskje ikke økt sikkerheten, bare endret sikkerhetssystemene. Og nå blir jernbanefolk irriterte når det kommer eksperter med erfaring fra oljeplattformer for å fortelle dem hvordan sikkerhet skal ivaretas. Der ute er sikkerhetsrutinene like strenge som for fly. Men så har de også penger å øse av.
  • Derimot har det skjedd en god del med de farkostene som beveger seg på sjøveien og jernbanen. Dieselmaskinen gjorde det mulig å øke hastigheten på både tog og skip. Men det store sprang på sjøen kom først da de planende båtene ble tatt i bruk. Farten ble fordoblet, og med katamaranene kanskje tredoblet. På jernbanen introduseres nå krengetog som kan kjøre dobbelt så raskt som de gamle damp- og dieseltogene.
  • Alt dette fordrer en helt annen sikkerhetstenkning av både dem som har ansvar for veien og dem som kjører oppå dem, enn det den gamle teknologien krevde. Samtidig øker mobiliteten i bedriftene. I gamle dager var det å begynne i jernbanen ensbetydende med et livslangt forhold. Nå beveger folk seg inn og ut av systemene. Erfaringer som angår drift og sikkerhet må da overleveres etter langt mer systematiske planer enn under de gamle ordningene, da korpsånd og arbeidsfellesskap sikret kunnskapsoverføring i mindre formaliserte former. Farten i seg selv krever dessuten raskere beslutninger, og kravene til rasjonell drift forutsetter stram bemanning.
  • Ulykken med hurtigbåten «Sleipner» var en påminnelse om at sjøleia der de store, raske båtene nå frakter millioner av passasjerer, ikke er oppdatert på nivå med skipene. Systemet er ikke i balanse. Merkingen, som var bra nok da seil og damp var framkomstmaskineri, holder ikke når farten reduserer mulighetene for grundige peilinger og dobbeltsjekk i navigeringen. Det har ikke lykkes sjøens folk å påkalle verken byråkratiets eller politikernes interesse for å følge med denne utviklingen. Det samme gjelder åpenbart for jernbanen. I en tid da det er satt opp antenner for mobiltelefon så å si i hver eplehage og på hver haug, strever man med telefonkontakt til togene.
  • Det finnes bare en måte å bedre dette på, og det er at opinionen krever det. I 1970- og 80-årene lå jernbanen i en politisk bakevje. Det var først da vi ble tildelt OL på Lillehammer det kom fortgang i byggingen av kryssingsspor. Men langs kysten har de ikke hatt noe slikt arrangement som brekkstang for forbedringer.
  • «Verdens rikeste land» burde ta seg råd til å fornye sine viktigste transportveier. Det burde stå høyere på prioriteringslisten enn rockekonserter, som det sivile samfunn kan ta seg av. Det er bare staten som kan ta jobben med å installere gode framføringsveier for sjø og tog. Regjeringen har varslet en transportplan fra 2002. Da kan ikke Stortinget lenger vri seg unna forpliktelsen til å sørge for et helhetssyn for transport som også styrker sikkerheten på våre mest miljøvennlige og tradisjonsrike transportveier.