Forsoningens muligheter

Krigen i Jugoslavia er over, men freden er ennå langt borte. Bomber kan slippes fra stor høyde, freden må alltid bygges nedenfra.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi hører intervjuer med mennesker på gata i Pristina, serbere og albanere. Hatet står som en mur mellom dem. «Serberne har andre hjerter enn oss,» sa ei ung albansk kvinne på Dagsrevyen. «Det er umulig å leve sammen med dem.» Bildet av fienden ligner ikke lenger mennesker, men uhyrer med «andre hjerter».

«Siden krigen begynner i menneskenes sinn, er det i menneskenes sinn at freden må skapes,» heter det i UNESCOs konstitusjon. Er det mulig i Kosovo?

Ved Nansenskolen på Lillehammer har vi siden 1995 {ndash} i samarbeid med Norges Røde Kors og Kirkens Nødhjelp {ndash} hatt et opplæringsprogram for studenter fra det tidligere Jugoslavia om demokrati, menneskerettigheter og fredelig konfliktløsning. I dette prosjektet inngår også en bevisstgjøring om forsoningens dilemmaer og muligheter. Jeg skriver disse refleksjonene på bakgrunn av erfaringer fra dette prosjektet.

Forsoning må begynne med mennesker av god vilje. Den trenger tid, den kan aldri tvinges fram, den er på samme tid et mysterium og et mirakel. Forsoning er en skapende prosess, der hjertet må være med. Uten medfølelse er forsoning umulig. Den har tilgivelsens karakter, men rommer samtidig noe mer. Den bærer resignasjonen i seg, men også det framoverskuende håpet. Man legger fortiden bak seg, uten å glemme. Man lar minus og pluss oppheve hverandre i et regnestykke der vi alle er brøker av godt og ondt. Begge parter må anerkjenne hverandres sorg og lidelser. Det er smertefullt. Sorgen kan være apatisk og taus eller den kan bryte ut i raseri.

Forsoningen kan aldri uttrykkes på vegne av andre enn seg selv. Den er en menneskelig mulighet som ikke kan påregnes, og som sprenger rammene for forventet atferd. Evnen til forsoning har gjort oss i stand til å overleve som art. Uten den ville vi forlengst ha utryddet hverandre i en aldri avsluttet blodhevn.

I en forsoningsprosess er vi nødt til å forholde oss til historien, både for å akseptere det som ikke kan endres {ndash} og for om mulig å lære. Vi må ikke forbli fanger av fortiden, men så langt vi evner vende oss mot framtiden. Det er der vi skal lete etter felles interesser. Å finne noe som binder oss sammen, er en forutsetning for å komme videre.

I en forsoningsprosess må vi også forholde oss til rettferdigheten. Det blir ingen ekte forsoning ved å late som om overgrepene og forbrytelsene ikke fant sted, eller ved å late som om vi har glemt det som ikke kan eller bør glemmes. Forsoningen forutsetter et oppgjør, enten juridisk eller på annen måte, der forbrytelsene og forbryterne blir navngitt og der lidelsene får ansikter. Men rettferdighet og utsoning er noe annet enn hevn. Sannhets- og forsoningskommisjonen i Sør-Afrika har vist en måte å gå videre på, som kan være et eksempel.

Hva med forsoning i forhold til de verste overgriperne? Tanken er så ufattelig at den sprenger vår forestillingsevne. Vi vet at det finnes mennesker som har vært i stand til å tilgi også dem som førte dem til retterstedet. Det er unntaket. Siktemålet må være å befri offeret fra fornedrelse og skam. Gjerningsmannen må på en eller annen måte bringes tilbake til det menneskelige fellesskap.

Den svenske dikteren Göran Sonnevi skrev en gang: «Vi må ta hånd om hverandre, hvem vi enn er. Også bødlene? På en eller annen måte må de håndteres. De er våre spor.» ( Dagens Nyheter , 24.04.93.) Kanskje er dette det eneste som kan sies: de er våre spor.

I kristen tradisjon er forestillingen om forsoning viktig. Kristus er den store forsoneren mellom Gud og mennesker. Men mennesket har også selv et ansvar. I Bergprekenen blir det å forlike seg med sin bror viktigere enn å ofre til Gud: «Dersom du bærer fram et offer til alteret og der kommer til å tenke på at en annen har noe å anklage deg for, så la offergaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med ham.» (Matt. 5, 23-24) I kapitlet etterpå blir dette ytterligere forsterket. Guds forlatelse for våre synder avhenger simpelthen av at vi er i stand til å forlate dem som har begått urett mot oss: «For dersom dere tilgir mennesker den urett de gjør mot dere, skal også den Far dere har i himmelen, tilgi dere. Men om dere selv ikke tilgir, skal heller ikke han tilgi det dere har forbrutt.» (Matt. 6, 14-15) Når Peter spør Mesteren om hvor ofte han skal tilgi, og selv antyder at sju ganger må holde {ndash} da svarer Jesus: «Ikke sju ganger, men jeg sier deg: sytti ganger sju.» (Matt. 18, 22)

Jeg tror religionene kan yte viktige bidrag i en forsoningsprosess. For det første ved å tegne visjonen av en tilværelse der alt til slutt skal forsones. Dernest ved å peke mot det som er kilden til vår higen etter forsoning. Sist, men ikke minst: ved å gi oss et språk som gjør det mulig å gå inn i ondskapens grenseland. De fleste religioner har ord for bekjennelse, skyld, anger, tilgivelse, oppstandelse.

For at forsoning skal skje, må det skapes areaner: juridiske, politiske, sosiale, religiøse, terapeutiske. Det handler om å gjøre det mulig for mennesker å møtes, og det er ikke likegyldig hvor man møtes. Moskeer, skoler, kirker, forsamlingshus, mellomfolkelige og humanitære organisasjoner har vist seg nyttige til slike formål.

Nelson Mandela er blitt stående som vår tids fremste forkjemper for rettferdighet og forsoning. Etter 27 år i fangenskap på Robben Island, var han fremdeles i stand til å se mennesket i systemet og ansiktet bak handlingen. I sin selvbiografi «Veien til frihet» skriver han: «Jeg har alltid visst at innerst inne i hjertet til hvert eneste menneske finnes der medlidenhet og sjenerøsitet. Ingen blir født med hat til et annet menneske på grunn av vedkommendes hudfarge, bakgrunn eller religion. Folk må lære å hate, og hvis de kan lære å hate, kan man lære dem å elske, for kjærligheten er mer naturlig for menneskenes hjerte enn det motsatte. Selv i den dystreste tid i fengselet da kameratene mine og jeg ble presset til den ytterste grensen av hva vi kunne tåle, kunne jeg se et glimt av menneskekjærlighet hos en av vaktene, kanskje bare i et sekund, men det var nok til å trøste meg og få meg til å holde ut. Menneskets godhet er en flamme som kan skjules, men aldri slukkes.» (s. 604)

Mandela ser på forsoning og frigjøring som to sider av samme sak: «En som tar friheten fra en annen, er fanget av hat; han er sperret inne i et fengsel som er hans egne fordommer og sneversynthet. Jeg er ikke virkelig fri hvis jeg tar friheten fra en annen, på samme måte som jeg ikke er fri når man tar friheten fra meg. Både de undertrykte og undertrykkerne blir fratatt sitt menneskeverd. Da jeg kom ut av fengselet, var dette min oppgave: å frigjøre både de undertrykte og undertrykkerne» (s. 605).

Overalt i verden foregår forsoning og brobygging hver eneste dag. Ondskapen fanges øyeblikkelig inn av kameralinser, gode gjerninger øves i det stille. Men det er disse som holder verden oppe. I Sør-Afrika ble 24000 landsbyboere trenet i fredelig konfliktløsning, samtidig med at Mandela og de Klerk forhandlet. I Nord-Irland har grasrotmeglere i årtier drevet sitt stillferdige arbeid. Også i det tidligere Jugoslavia gjør enkeltmennesker og organisasjoner et aktivt forskningsarbeid. Overalt i verdens brennpunkter foregår dette {ndash} før, under og etter væpnete konflikter. Dette resulterer sjelden i store avisoverskrifter, og betydningen lar seg ikke måle. Like lite som betydningen av et smil og vennlige ord lar seg måle på en arbeidsplass.

En desemberfredag i 1945 skiltes to mennesker som bitre fiender på Psykiatrisk Klinikk i Oslo. De het Knut og Marie Hamsun. Knut Hamsun følte seg forrådt av sin kone. Etter nesten førti års ekteskap gikk han fra henne med disse ordene: «Jaja, så sier jeg deg farvel, Marie, vi sees ikke oftere».

Fire år trengte oldingen på å besinne seg. Da han ba henne komme hjem igjen - og hun kom - møtte han henne med ordene: «Du ble lenge, Marie. I all den tiden du var borte har jeg ikke hatt andre å snakke med enn Gud».

Der sårene er ekstra dype, trengs kanskje 40 år. I et Bosnia, Rwanda eller Kosovo er det vanskelig å tenke seg at forsoning er mulig. Slik det alltid har vært etter kriger og borgerkriger. Men erfaringer, både fra Europa og Sør-Afrika i vårt århundre, har vist at forsoning kan skje i løpet av mindre enn en generasjon. Det forutsetter at noen holder visjonen levende om denne muligheten som på en mirakuløs måte er nedlagt i oss. Men som sluttreplikken i Bjørnstjerne Bjørnsons «Over Ævne» lyder: «Der må nogen begynde med at tilgive».