Forsoningsprøven

I Mostar skiller elva fortsatt mer enn den samler, men de unge mennene har begynt å hoppe fra brua igjen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FOR 25 EURO slipper de taket. Veltrente, brune kropper glir elegant ned fra rekkverket på Bosnias mest kjente bru, og ned i den grunne elva. En århundrelang manndomsprøve. Det er et vakkert syn. Samtidig er det ubehagelig: Hva gjør en betalende turist hvis unggutten knekker nakken? Det er ikke så mange sommerjobber å oppdrive i Mostar. Seksti prosent av ungdommen ønsker seg vekk, langt vekk. Å hoppe for betaling i euro og flyte med den sterke strømmen er bedre enn å gå og drive.

Brua er Mostars symbol og stolthet. Den ble bygd under storvesiren Suleiman den mektige i 1566. Konstruksjonen var så dristig at arkitekten skal ha rømt før den sto ferdig, av frykt for at den skulle rase sammen. Men brua sto, i over fire hundre år - helt til kroatisk artilleri skjøt den i filler under Bosnia-krigen i 1993. Den 28 meter lange brua falt 9. november, samme symbolladde novemberdag som Berlinmuren og Krystallnatta. Først i fjor sommer var den restaurert. Brua står igjen som en sølvmåne over Neretva-elva, og binder sammen Mostars to sider - én kroatisk og én muslimsk.

HVA ER EI BRU? Et bindeledd mellom mennesker, en handelsvei, et utsiktspunkt. Selve byens hjerte. Det er knyttet legender til bruene på Balkan. Den bosniske nobelprisvinneren Ivo Andric beskriver i romanen «Broen over Drina» hvordan 1500-tallsbrua i Visegrad er selve livsnerven i byen. Her tar barna sine første skritt, her fisker de og jager duer, her lærer de byens historie gjennom bruas historier. Her møtes kjærestepar, her kunngjøres nyheter, her stanser gravfølgene for en pust i bakken. Det er bare rett og rimelig at den døde skal få ta et siste farvel med brua, der han tilbrakte så mye av livet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MOSTAR BETYR gammel bru, men når du ankommer byen i dag, er det tårnene du først legger merke til. Fra brua ser du minaretene fra tre moskeer uten å flytte blikket. Den religiøse konkurransen er knallhard - byens mest sentrale kirke har bygd et tårn så høyt at det nesten når skyene. Målet er å være nærmere himmelen - enn minaretene. I åssiden står et veldig steinkors. Bosniakkene kaller det et demonstrasjonskors. De rister på hodet over disse milde gaver, fra rike muslimske og katolske land. Min bosniske bekjente sier at Mostars befolkning aldri har vært ivrige brukere av verken kirker eller moskeer. Det de trenger, er arbeidsplasser. Da får de kanskje råd til å tette kulehullene i veggene, som fortsatt gaper fra husene.

VIL DEN NYE BRUA hjelpe til å binde Mostars befolkning sammen? Før krigen levde de side ved side, i dag har de to av alt: to brannkorps, to sykehus, to fotballag. Min bosniske bekjente forteller om sin svigermor, som trengte legehjelp i forrige uke. På elvas kroatiske side fikk hun beskjed om å gå over brua, siden østsiden hadde sykehuset for muslimer. Der fikk hun imidlertid beskjed om å gå tilbake - siden hun var bosatt på vestsiden. Han sukker: Når menneskene ikke klarer forsoningen selv, hvordan kan vi tro at en haug med stein vil gjøre jobben?