Forsonlig farvel

Göran Perssons selvbiografi markerer et overraskende forsonlig farvel med svensk politikk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I skyggen av lanseringslekkasjene og forhåndsintervjuene rundt Carl I. Hagens andre memoarbok og Gerd-Liv Vallas prosesskrift som begge har fylt det norske nyhetsbildet i ukevis, har Sveriges tidligere statsminister, Göran Persson, presentert sin selvbiografi, «Min väg, mina val». Der har den ofte uforskammede pøbelen av en forhenværende politisk landsfader, anlagt en overraskende forsonende tone sammenliknet med TV-intervjuene med ham som ble sendt i vinter. Der framsto han som skoledannende usympatisk og sjølgod, slik det nå er blitt på moten å være i memoarer også her til lands. Kanskje synes han at han gikk vel langt, for personangrepene fra i vinter er i all hovedsak vasket bort, og de som står igjen er stort sett rettet mot politiske motstandere og det har alltid vært legitimt.

Men fraværet av brutale personangrep er ifølge svenske kommentatorer ikke erstattet av andre spennende og interessante elementer. Flere er skuffet over at Persson ikke har vist litt mer av mennesket bak masken og gitt mer av seg selv. Ikke slik å forstå at han har tatt et steg til side for å la lyset skinne på andre. Hans bilde av seg selv som den ubestridte leder: Han Som Bestemmer, er ikke retusjert.

Anmelderne sakner likevel distanse til, og refleksjoner rundt, livet som statsminister gjennom ti begivenhetsrike år. Han burde ha ventet med memoarene til den nære fortida var kommet mer på avstand, mener mange. Men i forleggerverdenen, som i mediebransjen ellers, vil man som kjent servere de nylig avgåtte ledere så rykende ferske som mulig. Persson trenger dessuten de millionene boka vil innbringe ham til å betale renter og avdrag på godset han og hans hustru, Anitra Steen, har kjøpt seg og som gjorde Persson til Sveriges mest forgjelda politiker, et av de mange paradokser i hans liv. Da han som finansminister, med Anitra Steen som statssekretær, gjennomførte en hardhendt sanering av svensk økonomi og velferd på nittitallet, skjedde det under slagordet «den som är satt i skuld är icke fri».

I en av de mange anekdotene forteller han hvordan han møtte Anitra Steen. Det var i 1989, han var nyutnevnt skoleminister og hadde fått ei liste med forslag til statssekretærer. Han inviterte en av dem til lunsj. Det var Anitra Steen. Persson skriver at hun spiste av kniven og «understreket sine argumenter i form av taktfaste utfall med gaffelen». 14 år seinere var de gift. »Hon var vacker, glad och stenhård».

På pressekonferansen, som var stinn av svenske pressefolk som sakner Persson og hans uberegnelige luner, ga han bl.a. til beste følgende interessante erfaring:

– Å gå fra finansministerens pragmatiske, nesten høyreorienterte hverdagslige gjerning til statsministerens visjonære og venstreorienterte framtoning er egentlig umulig.

Hva blir så Perssons plass i det svenske sosialdemokratiets historie? Schibsted-eide Aftonbladet, som fortsatt nærer en forkjærlighet for Socialdemokraterna på sine ledersider, tror at det blir hans arbeid for et mer miljøbevisst og bærekraftig svensk samfunn, et grønt folkhem, som vil bli husket lengst. Et av hans få gjenværende politiske oppdrag er formannsvervet i Sosialistinternasjonalens klimakommisjon. Som nordmann kan man ikke la være å registrere at Persson ikke er blant de 43 miljøheltene fra hele verden – blant dem Bellonas Frederic Hauge - som magasinet Time trekker fram og hyller i sitt siste nummer. Men det skal ikke forringe Perssons innsats…