Forsov seg fra døden

Bare flaks hindret at Susana Mayor Celada unnslapp massakren i Madrid. Men hun føler bare sorg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MADRID (Dagbladet): Klokka er 07.40. For nøyaktig et døgn siden sprang bombene, som hittil har krevd 200 liv og såret over 1400 mennesker.

I dag er det stille, få folk på toget og på stasjonen.

Toget vi kjører med, kommer ut fra Atocha og passerer det utbombede dødstoget i sakte fart.

Ingen tårer

En blek Susana Mayor Celada ser taust ut av vinduet. Feller ikke en tåre, i likhet med flere andre i kupeen. Det er fullstendig taust. Susana stirrer og stirrer.

- Det er en merkelig følelse. Jeg skulle ha tatt det toget til jobben i går, men forsov meg. Dette er så annerledes. Dette er virkeligheten. Jeg føler avmakt, og sinne. Man får lyst til å drepe dem som står bak. De må bli stilt til ansvar. For meg spiller det ingen rolle hvem det er. Dette vil jeg aldri komme over, sier hun, nærmest skyldbevisst. Hun kjører denne strekningen hver dag og hørte det da bombene smalt, fra hjemmet ikke langt unna.

- Det fins ikke ord, sier Marisol Barado og Alfonso Gavilan. De reiser også med dette toget hver dag. Marisol gråter åpenlyst. Hun tenker spesielt på barna som døde. Torsdag var de hjemme med syke barn, og ikke om bord på dødstoget.

- Vi er fortsatt redde, sier Alfonso.

Fire timer seinere står de to, som resten av Spania, fortsatt stille.

Applaus

På Puerta del Sol - midt i Madrid - er det nesten ikke en lyd å høre, akkurat som på tusenvis av andre steder i Spania. Bare kirkeurene tikker ned sekundene. Etter et minutt, noen steder mer, bryter plutselig applausen løs - klappingen er et spansk tegn på takknemlighet og farvel.

Dagen derpå i Spania finner bekymrede pårørende veien til likhus og sykehus i håp om å finne sine savnede blant de sårede. Ikke alle finner navnet de leter etter. Andre får den grusomme jobben å gjenkjenne det som en gang var deres nærmeste slektninger.

I går kveld var fortsatt ikke alle identifisert.

Ny bombetrussel

På Atocha togstasjon blir folk igjen minnet på hvor kort veien er fra dagligliv til krise. En bombetrussel får folk til å flykte for å komme seg i dekning. Men denne gangen er det heldigvis falsk alarm.

- Jeg pleier å ta det toget. Men jeg forsov meg, så jeg kom for seint i går, gråter Pablo Vaquero (18). Økonomistudenten tok fri går. Iført det spanske flagget og solbriller, stiller han seg ved en ring full av stearinlys og hilsener på Atocha togstasjon. Han kjenner flere som var om bord i døds-toget.

Savnet

Jeanette Llange (28) og søsteren Gisela (26) hadde lett i et døgn da de kom fram til et likhus utenfor Madrid i går formiddag. Broren og fetteren var fortsatt savnet.

- Vi ringte alle sykehusene, men de fant ikke navnene. Jeg lever i håpet om at de er skadd og ikke døde, sier Jeanette.

Utenfor sykehuset Gregorio Maranion-hospitalet står to svært pregede søsken. De vet at moren har overlevd. Men hun er svært alvorlig skadd med splinter i bein og skuldrer, og ansiktsskader.

Daniel forteller Dagbladet at han har hatt halvannet døgn i helvete. Terroren og frykten har gitt ham anfall. Han har besvimt flere ganger. Søsteren er roligere - men bare utenpå.

Sykehusdirektør Jose Antonio Serra sier at de nå har situasjonen under kontroll.

- Men det vi har sett av lidelser vil ingen av oss glemme, sier Serre til Dagbladet.

Ved den norske ambassaden har de ikke fått meldinger om at nordmenn er blitt skadet eller drept i terrorangrepet. Men fortsatt er ikke alle de omkomne identifisert.

- Vi kan ikke si noe sikkert før listene er offentliggjort, sier ministerråd Inge Nord-ang.

BLEK: Susana Mayor Celada (36) forsov seg, og unngikk dermed dødstoget torsdag. Det kommer hun aldri til å komme over. Hun blekner da hun kjører forbi vraket.