Forspillet er over

Med akupunkturnåler i hendene og brystet bart erklærte Tore Tønne forleden at helsevesenet skal satse på alternativ medisin, når metodenes effekt er dokumentert. Tønne er debutant på den politiske arena, men han behersker politikkens mekanismer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

På sin avslepne trønderdialekt framsto Tønne moderne, fordomsfri og folkelig da han under et seminar om alternativ medisin blottet sitt lett aldrende bryst og slapp akupunktørene til foran TV-kameraene. Samtidig veide nok helseministeren sine ord på gullvekt. For selv de mest konservative medisinske professorer vil være enige i at alternative medisinske metoder skal tas i bruk når metodenes vitenskapelige effekt er dokumentert. Problemet er at med ganske få unntak er ikke effekten av alternativ medisin dokumentert etter gjeldende vitenskapelige kriterier.

  • Den tidligere byråkraten og næringslivslederen viser gode takter som politiker. Ved selv å holde en lav profil, sørge for solid argumentasjon og la partileder Thorbjørn Jagland være fanebærer, fikk Tore Tønne et stort flertall på Arbeiderpartiets landsmøte med seg på at sykehusene skal bli fristilte bedrifter, eid av staten. Det er en stor og krevende reform, Ap-landsmøtet var knapt forspillet til det som følger.
  • Jeg går ut fra at Tønne nå planlegger hvordan han skal utnytte høstens budsjettforlik til å bygge en sykehuspolitisk allianse med Kjell Magne Bondevik og sentrumspartiene. Selv om Høyre og Fremskrittspartiet i mange år har gått inn for at staten skal overta sykehusene, er det en annerledes begrunnelse Arbeiderpartiet har for sitt nye standpunkt. Tønne trenger derfor støtte fra andre enn John Alvheim.
  • Høyre-opposisjonen i Stortinget har utpekt fylkenes dårlige økonomi som sykehusenes store problem. Og gjennom sosialkomiteen har Alvheim og Annelise Høegh titt og ofte sørget for pålegg så konkrete som knapt et driftsstyre ville gi sitt sykehus. Ap-regjeringen har ikke tenkt at veien fra oljefondet til sykehusene skal bli lettere og kortere når staten blir sykehuseier. Et hovedmål med reformen er tvert imot at sykehusene skal bli billigere i drift. Og at politikerne skal tvinges til å holde fingrene fra fatet når sykehusene blir egne foretak. Stortinget skal bestemme de overordnete prioriteringer, men overlate til fagfolk å vurdere hvor mange senger, blå resepter og refusjonsordninger som kreves, og overlate til sykehusenes styrer å finne løsninger når budsjettene sprekker.
  • Skal den nye sykehusorganisasjonen gi uttelling i kortere køer og flere fornøyde pasienter, trenger Tore Tønne fortsatt hjelp fra Thorbjørn Jagland og fra Gerd Liv Valla. Bare to land i verden bruker mer penger på sitt helsevesen enn Norge, og ingen land i Europa har flere leger pr. innbygger. Den helseøkonomiske statistikken borger for at det er gevinster å hente dersom legene fratas makten over sine vaktordninger, sykepleierne må overlate matutdeling og kontorarbeid til medhjelpere og Norsk Kommuneforbund ikke får bestemme hvordan medlemmene skal arbeide på sykehusene. Skal Tønne få til effektivisering, må helseministeren ha fagforeningene med seg, ikke mot seg.
  • Samtidig bør Tore Tønne ta et minst like stramt grep om det som skjer i primærhelsetjenesten. Det hjelper lite å strømlinjeforme sykehusene, dersom køen av pasienter bare vokser og vokser. Og det hjelper lite å holde igjen på sykehusutgiftene, dersom utgiftene til sykepenger og uføretrygd bare fortsetter å øke.
  • Primærlegen er helsevesenets portvokter. Det er hun som kan hjelpe oss å sortere bekymringer fra sykdom når skuldrene verker og motløsheten glir over i depresjon. Med faglig trygghet og gode arbeidsforhold kan hun sørge for at langt færre blir lagt inn på sykehus. Rundt en av tre pasienter kunne i dag klart seg uten innleggelse, dersom primærhelsetjenesten hadde kunnet ta seg bedre av dem. Neste år skal fastlegereformen settes ut i livet. Da kommer det til å være for få leger, med høy gjennomsnittsalder og med store frustrasjoner over arbeidsforholdene. Primærhelsetjenesten trenger helseministerens oppmerksomhet, like mye som sykehusene.