ALLE SKAL MED: Man må ikke snakke om evnerike barn og tro at det alltid går bra med dem, eller at de automatisk ender på toppen av samfunnet. Også de trenger å bli sett og stimulert for å få både selvtillit og arbeidsvaner. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix
ALLE SKAL MED: Man må ikke snakke om evnerike barn og tro at det alltid går bra med dem, eller at de automatisk ender på toppen av samfunnet. Også de trenger å bli sett og stimulert for å få både selvtillit og arbeidsvaner. Foto: Berit Roald / NTB ScanpixVis mer

Først og fremst barn

Også begavede skoleelever må sees og stimuleres på sitt nivå, og verdsettes for den de er.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De akademisk begavede skolebarna har ildfulle motstandere om dagen. I et debattinnlegg skriver Sunniva Holmås Eidsvoll, landsstyremedlem i SV, at hun er lei av å høre «klagesangen» fra sutrende samfunnsvinnere over at den norske skolen ikke tar vare på de flinke. «De får 13 år gratis skolegang og deretter kan de velge og vrake i studier som jus, sivilingeniør, økonomi og medisin», skriver hun. Noe av samme ånd var å finne i Anne Holts iherdige tvitring tidligere i høst mot «de små geniene» som foreldrene vurderer å sende på mer krevende skoler.  

Den som diskuterer evnerike barn, burde ikke legge trykket på «evnerik», men på «barn». Barneskoleelever flest, både de begavede og de som strever, er først og fremst opptatt av nuet, av å bli akseptert av sine jevnaldrende, og verdsatt som den de er. De som skjønner grammatikk og ligninger raskere enn de andre, er nok klar over at de har lett for det. Men de kan ikke forventes å se seg selv i et samfunnsperspektiv, og de har neppe lagt noen akademisk strategi for årene i grunnskolen der et prestisjestudium lyser i enden som et slott på en bakketopp.

De har en fordel, men fordelen er også en ulempe. Akademisk sultne barn vil ofte ha andre interesser og referanser enn jevnaldrende. Kanskje har de den nerdete intensiteten som vil hjelpe dem faglig senere, men som aldri har gitt høy stjerne blant tiåringer. Mandag denne uken skrev 16 år gamle Agnes Viljugrein i Aftenposten om hvor vanlig «nerd» var som skjellsord på ungdomsskolen hennes. Barn som blir avfeid på denne måten, må få oppmuntring og stimuli et annet sted. Den er det skolens oppgave å gi.

«Ja, se hvordan det gikk med deg», tenker Eidsvoll når hun hører vellykkede venner kritisere skolesystemet. Det slår henne visst ikke at det finnes andre begavede barn, som hun ikke sitter og drikker vin med, fordi det ikke gikk så bra, fordi de skjenet ut underveis. To av mine venner fikk med vilje svakere karakterer enn de kunne på ungdomsskolen, fordi de så gjerne ville passe inn blant de andre og prøvde å slippe unna utenforfølelsen som kom med «skolelys»-stempelet.

Andre igjen får aldri levd ut potensialet sitt fordi de venner seg til å oppnå gode resultater med liten innsats. De blir ikke virkelig utfordret og gir dermed opp når stoffet blir mer krevende. Og det er en kostnad for Norge som samfunn hvis det regnes som uviktig, endog negativt, at gode hoder blir stimulert til å bli bedre, ivrigere og mer disiplinerte.

Det viktigste er likevel dette: I den norske skolen skal man ikke velge å ta seg av én type barn på bekostning av en annen. Alle elever, faglig svake og faglig sterke, må bli sett for den de er og bli talt til og tøyd på sitt nivå. En lavere ambisjon er ikke verd å ha.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook