NØTTERØY (Dagbladet): - «Er du alene? Sitter du?», spurte legen da han ringte meg. Det er en av de tyngste beskjedene jeg har fått. Hva gjør man når man skjønner at barnet ditt skal dø?

Siv og Trond Hansen blir blanke i øynene.

Hjemme på Nøtterøy er huset pyntet til jul, og foreldrene forbereder seg på sin første jul som en familie på tre. I fjor var de fire, begge døtrene hjemme. I år er det bare lillesøster Martine som kommer hjem.

Det er litt over et halvt år siden foreldrene mistet sin kjære datter Camilla til kreft. Fredag 6. mai sovnet hun stille inn på Sykehuset i Vestfold, bare 26 år gammel.

- Det er vanskelig og forferdelig vondt å se for seg en jul uten Camilla, sier mamma Siv stille fra sofaen der eldstedattera i fjor høst lå alvorlig syk.

En rar føflekk

Det var i juni 2019 at Camilla oppdaget en føflekk på ryggen. Hun syntes den var litt rar og bestemte seg for å dra til legen for å sjekke den ut - helt uvitende om at legebesøket skulle bli starten på et endeløst mareritt.

Camilla fikk føflekken fjernet og tenkte ikke mer over det. I august fikk hun et brev fra legen om at den var ondartet og at de måtte fjerne et større område rundt føflekken. I tillegg ønsket legene å fjerne et par lymfeknuter.

- Det var en forferdelig beskjed å få. Jeg fryktet det verste med én gang jeg hørte ordet «kreft». Men ikke lenge etterpå fikk vi en god nyhet fra legene: Camilla var kreftfri, forteller mamma Siv.

Så, i starten av 2021, dukket det opp en ny føflekk. Denne gangen skulle det ikke gå like bra. Camilla fikk påvist malignt melanom i hud, den mest alvorlige formen for hudkreft.

I mai startet hun på immunterapi. I juli - da hun var på norgesferie med venninner - fikk hun plutselig veldig vondt i skuldra og dobbeltsyn på det ene øyet. I september oppdaget legene at smertene kom fra to svulster, én i hodet og én i nakken. Kreften hadde også spredt seg til lungene, brystet og leveren.

Høsten var preget av operasjoner, medisiner, immunterapi, stråling og turer inn og ut av Rikshospitalet, Radiumhospitalet, Lovisenberg sykehus og Sykehuset i Vestfold. I slutten av oktober flyttet hun ut av jentekollektivet på Skillebekk i Oslo og hjem til foreldrene på Nøtterøy.

Det er Trond takknemlig for i dag.

- Hun trengte mye hjelp og omsorg da hun var på sitt sykeste, og da ble det et naturlig valg. Jeg vet det var vanskelig for Camilla å skulle flytte hjem igjen - man skal jo liksom ikke flytte inn til foreldrene sine når man er 26 år. Men jeg tror likevel at det var trygt og godt - både for henne og for oss. I dag er jeg veldig glad og takknemlig for den ekstra tida vi fikk sammen.

Siv smiler forsiktig og nikker mot ektemannen.

- Det gjorde veldig vondt i mammahjertet å se henne ligge på sofaen her, helg etter helg, mens andre på hennes alder var ute og levde livet. Samtidig var det godt å ha henne her sammen med oss, legger hun til.

«Én til to dager igjen»

I desember hadde Camilla et kort opphold på Radiumhospitalet, men fikk reise hjem til jul.

Begge foreldrene smiler når de tenker tilbake på fjorårets feiring.

Familien visste det kunne være den siste jula de hadde sammen alle sammen. Siv og Trond gjorde det beste ut av situasjonen - de inviterte familien på julefeiring, lagde god mat og koste seg i hverandres selskap. Camilla hadde en god periode, forteller de. Alt var så fint som det kunne være.

På nyttårsaften var Camilla sammen med venninnegjengen. Året startet bra, men plutselig ble Camilla betydelig verre.

Kreften hadde spredd seg igjen, men Camilla mistet ikke håpet.

- Hun var en skikkelig fighter som nektet å gi opp. Håpet var der hele tida. I ettertid har jeg skjønt at det kanskje var for å holde motet oppe for oss rundt henne, sier Trond.

Like etter påsken ble Camilla innlagt på sykehus igjen, og Siv og Trond ble kalt inn på et møterom med legen på sykehuset. Der fikk de den tyngste beskjeden en mamma og pappa kan få:

«Datteren deres har én til to dager igjen å leve.»

- Det var helt grusomt. De skrittene jeg tok etter den samtalen, er de tyngste jeg har tatt i hele mitt liv, sier pappa Trond.

- Vi ble med da legen skulle fortelle det til henne, og da svarte hun bare med et rolig «ja vel». Hun skjønte at det var over. Vi holdt henne i hånda, og hun ba oss om å ikke gråte. Det var forferdelig.

En tåre triller nedover kinnet mens han kikker bort på Siv. Hun er blank i øynene.

- Gråter hver dag

Få dager seinere, med sine nærmeste venninner rundt seg, trakk Camilla sitt siste åndedrag.

- En av dem ringte oss og sa at hun trodde det gikk mot slutten, sier Siv.

Foreldrene, som satt på en Café utenfor sykehuset, kastet fra seg kaffekoppene.

- Vi rakk ikke fram i tide, hun var allerede borte.

Venninnegjengen har vært uadskillelige siden barneskolen, og Siv og Trond har hatt et nært forhold til dem i mange år. De er takknemlige for støtten venninnene har vist - både under sykdomsperioden og etter at Camilla døde.

Tida etterpå har vært tøff for venner og familie.

- Vi gråter fortsatt hver eneste dag, men prøver å ta en dag av gangen.

Hjemme på Nøtterøy er Camilla fortsatt til stede. Det er bilder av henne på veggene, og i stua ligger minneboka fra begravelsen. I andre etasje står rommet hennes nærmest urørt, og julekjolen fra i fjor henger på en kleshenger blant de andre klærne.

- Jeg har ikke klart å kaste noe ennå, sier mamma Siv.

Foreldrene tenker ekstra mye på dattera nå i den mørke tida. De gruer seg til jul, men prøver også å se fram til å skape nye tradisjoner der familien minnes Camilla.

- I fjor var en fin jul, kanskje den fineste vi har hatt. Vi vet det vil bli tøft å feire jul uten henne, men vi skal gjøre så godt vi kan for å få en fin feiring likevel - ikke minst for Martine sin del, sier mamma Siv.

Lillesøster Martine er kjent med innholdet i denne saken.

Mamma Jenny (48): - Min siste jul

- Sjekk deg!

De husker Camilla som en omsorgsfull og snill jente, som en som sto opp for menneskene og tingene hun brydde seg om. Hun var morsom, livsglad og positiv, men kunne også være bestemt, forteller foreldrene.

Noe Camilla brant for, var åpenhet. Gjennom hele sykdomsperioden delte hun åpent på Instagram om hvordan det var å bli rammet av kreft - og hvor viktig det er å sjekke seg.

Nettopp dette ønsker familien å viderebringe:

- Det er utrolig viktig å bruke solkrem og sjekke føflekker som forandrer seg. Det er så enkelt og kan spare både deg og de rundt deg for enorm smerte.

Foreldrene er rørt og takknemlige over nettverket de har rundt seg, og kan ikke få rost den hjelpen de har fått fra det norske helsevesenet nok.

- Vi har hatt mange runder inn og ut av ulike sykehus de siste åra og har utelukkende positive opplevelser. Vi er heldige som bor i et land med et så godt helsetilbud. Det gjør terskelen for å oppsøke hjelp lavere, sier Siv.