Moren til Andrine Wiig var tidlig på nyttårskvelden ute for å lufte Otto på hytta i Rauland i Vestfold og Telemark da marerittet startet.

Hun og mannen skulle passe hunden for datteren inn i det nye året.

Det startet med et brak - på flere enn én måte.

Idet moren luftet Otto, på det hun trodde skulle bli kveldens siste tur, smalt det plutselig fra en rakett som ble skutt opp ikke langt unna, forteller 24-åringen.

Selv befant hun seg i Kragerø da dramaet utspilte seg, men har fått gjenfortalt historien fra sin mor:

- Otto ble så redd at han spurtet sykt fort rett fram. Han rykket så hardt i båndet at mamma, som hadde på seg votter, glapp håndtaket til fleksibåndet.

Wiig fortalte først historien til Tønsbergs Blad.

- Plutselig ute av syne

Deretter pilte Otto gjennom hytteområdet.

Moren fulgte etter et godt stykke, men plutselig fant han en liten sti som førte opp til en langrennsløype.

- Der var det kjempebratt og mye snø, så plutselig var han ute av syne, sier Wiig.

24-åringen forteller at moren tok det hele svært tungt:

- Hun har jo hatt det helt grusomt med å vite at hun har mistet hunden til datteren sin.

- Skjelven i stemmen

Wiigs foreldre tilbrakte kvelden og natta ute i kulda for å lete etter Otto.

Det var først morgenen etter de ringte datteren med den nedslående beskjeden:

- Mamma var så satt ut at hun ikke klarte å ringe. Jeg hørte at pappa var skikkelig skjelven i stemmen, at noe hadde skjedd.

Beskjeden traff 24-åringen som et hardt slag i trynet.

Seinest kvelden i forveien hadde de snakket om hvor mye de savnet Otto og hvor fint det ville bli å få ham hjem igjen.

- Jeg følte meg hjelpeløs fordi jeg ikke var der, sier Wiig.

Fryktet det verste

Leteaksjonen fortsatte gjennom søndagen, uten hell. På mandagen satte 24-åringen og mannen kursen mot fjellet for å bli med på letinga.

De fikk låne varmesøkende kamera, drone, ga beskjed til alle på hyttene og butikkene i nærområdet, samt på en Facebook-gruppe for etterlysning av bortkomne dyr.

Tre dager gikk, men ingen Otto dukket opp.

- Vi fant noen små spor i løypa, og kunne se at fleksibåndet hadde hengt på slep. Men plutselig stoppet sporene.

Alle slags tanker svirret rundt i hodet. Hva om Otto, som bare veier rundt tre kilo, hadde blitt tatt av fugler eller andre dyr?

- Det gjorde veldig vondt å tenke tanken på å skulle finne ham halvspist, sier Wiig.

Katten Gerd (1) måtte spyles ut av rør

- Mistet håpet

Da onsdagen kom hadde Otto vært borte i fire dager. Heller ikke denne leteaksjonen ledet til funn.

- Da mistet jeg håpet om at vi skulle få ham hjem i live. Det var en ganske tøff biltur hjem, sier 24-åringen.

Hjemme i Sandefjord ble paret sittende apatiske i sofaen. Plutselig ble stillheten avbrutt av ringelyden fra telefonen.

I den andre enden var det en fremmed med hytte i samme strøk:

- Hun sier «Jeg tror jeg har funnet hunden din». Jeg tenkte bare «hæ, er det sant?».

- Helt sinnssykt

Damen i den andre enden kunne fortelle at de hadde oppdaget Otto da de skulle kjøre inn i garasjen til hytta si. Fleksibåndet hadde fryst fast, slik at han ikke hadde klart å flykte.

- Det var helt sinnssykt å få den beskjeden, sier Wiig.

Dagen etter kjørte de tilbake igjen til Rauland for å hente Otto. Det var en medtatt og noe tynnere hund som møtte dem:

- Han så jo litt stakkarslig ut, og hadde sikkert ikke sovet på flere dager. Men det var skikkelig godt for hjertet å se ham igjen, sier 24-åringen.

Etter episoden med Otto har hun innsett at han er langt fra den eneste hunden som har forsvunnet som følge av nyttårsraketter.

- Jeg vet ikke om jeg synes det er verdt det, at dyra skal lide så fælt den dagen fordi vi mennesker vil skyte opp raketter.