Forsvaret tier om kampflyavtale for 45 år

Skal undertegnes nå i desember.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet.no): Hittil tyder intet på at Forsvarsdepartementet vil informere om innholdet i kampflyavtalen med USA som skal undertegnes nå i desember, til tross for at avtalen dreier seg om 30-40 milliarder kroner og har en ramme på circa 45 år.

Avtalen, formelt et Memorandum of Understanding (MoU), gjelder hovedfasen i samarbeidet om kampflyet JSF (Joint Strike Fighter) og kalles Produksjons-, driftsstøtte- og videreutviklingsfasen. Med andre ord er den en rammeavtale for hele flyets levetid. Nederland, som allerede har undertegnet, betegner den som en avtale for 45 år.

Åpne amerikanere

Der Forsvarsdepartementet tier, har imidlertid amerikanerne vært åpne. De har kjørt hardt for å få Norge med på best mulig betingelser for USA, men i tråd med det beste i amerikansk sedvane har de tatt tyren ved hornene og gått ut med avtalen i stor detalj.

Dette skjedde da Lockheed Martins visepresident og JSF-sjef Tom Burbage allerede for mer enn et halvt år siden uttalte seg til den kjente kampflyeksperten Bill Sweetman, som skrev en artikkel på grunnlag av samtalen for tidsskriftet Jane\'s International Defence Review (IDR).

Sweetman har markert seg som en skeptiker til JSF, men er en profesjonell. Han innleder saken i IDR slik: \'Joint Strike Fighter (JSF) partnerlandene vil forventes å undertegne et memorandum of understanding (MoU) ved slutten av dette året (2006) som forplikter (commits) dem til å kjøpe flyet og binder dem (leaves them liable) til en finansiell bot hvis de ikke gjør det.\'

Burbage tok imidlertid senere i samtalen med Sweetman en form for forbehold her, i forbindelse med problemet med hvilken tilgang til teknologi partnerlandene vil få. Det er imidlertid mulig at dette forbeholdet bare er en formalitet, og et ledd i en styring av industrikontrakter dit USA vil ha dem. Punktet kan også indikere mulige uklarheter som kan føre til konflikt hvis et partnerland senere vil gå ut.

Bilateralt

PROTOTYPEN:  Joint Strike Fighter er ett av tre alternative kampfly som det norske forsvaret skal velge mellom når F-16-flyene fases ut. Foto: SCANPIX
PROTOTYPEN: Joint Strike Fighter er ett av tre alternative kampfly som det norske forsvaret skal velge mellom når F-16-flyene fases ut. Foto: SCANPIX Vis mer

I de siste månedene har det vært forhandlet videre om MoU-et, men siden Forsvarsdepartementet synes å mene at opinionen her hjemme ikke har noe med å stikke nesen i dette, har vi lite annet å holde oss til enn det Burbage har sagt.

Partnerlandene vil måtte forhandle bilateralt med USA om sine respektive nasjonale krav til flyet, skrev Sweetman i IDR. Dette dreier seg om i hvilken grad flyet i praksis og innenfor en overkommelig økonomisk ramme kan tilpasses nasjonale særbehov, og om USAs strenge restriksjoner på eksport av sensitiv teknologi.

JSF programledelsen har i flere år hevdet at alle land vil få fly i konfigurasjoner som tilfredsstiller et ORD (Operational Requirements Document). I følge IDR fremgikk det imidlertid av samtalen med Burbage at hvert enkelt land vil få sitt eget ORD. I følge dette skal Norge med andre ord nå ha fremforhandlet et bilateralt ORD, men innenfor den felles partnerrammen.

Teknologi

I følge IDR sa Burbage ikke om alle land vil få samme grad av stealth (som vanskeliggjør deteksjon med radar). Her er det mye spesielt sensitiv teknologi inne i bildet. Storbritannia, med sitt spesielle allianseforhold til USA og som eneste JSF Nivå 1 partnerland, hadde per i vår allerede et ORD. Sweetman mente på dette tidspunktet at Storbritannia ville få samme teknologi som amerikanerne, men etter lange og harde forhandlinger synes det som om britene fremdeles er misfornøyde med tilgangen til JSF teknologi, tilsynelatende særlig til datakoder. Dette gjelder bl.a. at britene ønsker på egenhånd å kunne gjennomføre raske oppdateringer av flyet og raskt integrere britiske våpen.

Burbage sa i følge IDR at i teknologispørsmålet forholder USA seg på \'just-in-time\' basis, og at dette også gjelder for britene. Det gis ikke teknologitilgang før det foreligger en kontrakt på å kjøpe flyet, og deltagelse i den fasen det nye MoU-et dekker er ikke en slik forpliktelse men bare en avtale om å fortsette som deltager i utviklingen av flyet.

Som det fremgår synes dette ikke å stemme helt med Sweetsmans innledende formulering om at landene forplikter seg (commits) til å kjøpe flyet. Men det fremgår at MoU-avtalen fastslår hvilket antall fly hvert land forplikter seg til innenfor MoU-ordlydens ramme, og at de også forplikter seg til en leveringsplan.

Dette synes å bety at Norge ikke vil få full teknologitilgang til sine vurderinger av en \'norsk\' versjon av flyet opp mot konkurrentene Eurofighter og Gripen N, som gir full teknologitilgang, og at norsk industri ikke vil få tilgang for sine forberedelser før Norge eventuelt har undertegnet formell kjøpekontrakt.

En logisk konsekvens er at vi heller ikke vil kunne vurdere fullt ut på forhånd i hvilken utstrekning vi vil få teknologitilgang, fordi forhåndsvurderinger av denne karakter nødvendigvis forutsetter en ganske stor grad av innsyn i teknologien.

En annen konsekvens synes å være at det har foregått en bilateral forskjellsbehandling. Nederland, som har vært særbehandlet i håp om at landet skal trekke med seg bl.a. Danmark og Norge, har allerede fått utviklings- og tidlig produksjonskontrakter verd nær 5 milliarder norske kroner, og dette kan ikke ha skjedd uten teknologitilgang. Nederland samarbeider forøvrig meget tett med Italia, som følgelig også må ha hatt teknologitilgang. Ingen av de to landene har undertegnet noen formell kjøpekontrakt.

Pengene

Det fremgår at det er USA som vil bestemme hva partnerlandene skal betale per år i den kommende fasen, på grunnlag av kostnadene ved deres \'partner element\', som utgjøres av merkostnader forbundet med deres respektive kjøp. Hvert lands betaling vil bli basert på hvor mange fly landet planlegger å anskaffe av det samlede eksportantallet innenfor MoU-et. Selv om Sweetman ikke nevner det, vil nasjonale særkrav også påvirke den fremtidige, årlige betalingen.

Siden tausheten råder her i Norge, vet vi ikke om noe er oppnådd på disse punktene i forhandlingene, og heller ikke hva de norske operative særkravene som eksempelvis bremsefallskjerm vil koste. En interessant side av saken er om det rent produksjonsmessig vil koste mer at partnerland som Norge presumptivt ikke får full teknologitilgang, noe som selvsagt vil komplisere arbeidet på produksjonslinjen.

Hvis et land går ut av partnerskapet, vil det måtte betale en bot som vil avhenge av kostnadene for de gjenværende landene ved de resulterende forskyvningene i produksjonsplanen. Hvis landets industri har fått kontrakter på komponenter, vil JSF teamet søke etter alternative leverandører.

Industrikontrakter

Eventuelle industrikontrakter vil kunne komme innenfor en IP (Industrial Participation) plan. Eventuelle kontrakter vil normalt bli basert på \'best-value criteria\', med andre ord ren priskonkurranse. Burbage tilføyde imidlertid at for enkelte små land vil JSF-kjøpet ta 100 prosent av materiellinvesteringene over forsvarsbudsjettene for et antall år, og han synes å holde muligheten åpen for at disse landenes industrier bør få kontrakter.

I følge IDR hadde JSF programledelsen per i vår ikke svart fullt ut på Norges RfI (Request for Information), der Eurofighter konsortiet leverte sitt svar per 30. mars mens Saab senere har levert. Det ville i følge IDR heller ikke komme noe fullstendig svar fra Lockheed Martin til Norge, \'as directed by the programme office\'. JSF-ledelsen har med andre ord bestemt dette.

Det er en generell oppfatning at land som har deltatt i den første, nå avsluttede fase av utviklingen av flyet har tilgang til all den informasjon de trenger, sa Burbage. Han tolker utstedelse av RfI-er fra enkelte partnerland som uttrykk for politiske behov for å ha en reell konkurranseprosess og for å sikre at de nasjonale kravene er forstått. Burbage forutser at noen land vil shortliste to konkurrenter innen årets utgang, for å ha et alternativ til JSF.

Nederland

I følge forsvarsanalytikeren Joris Janssen Lok ble Nederlands undertegnelse av det nye MoU-et fremskyndet på grunn av valget 22. november. Man fryktet at anti-JSF krefter skulle få flertall i parlamentet og blokkere undertegnelsen.

MoU-et ble signert av statssekretær for forsvarsanskaffelser Cees van der Knaap, som sa at avtalen var resultat av tre års intense forhandlinger. Sammen med Danmark og Norge har Nederland lært mye gjennom F-16-samarbeidet og dette har vært til nytte i forhandlingene. Van der Knaap la stor vekt på Nederlands industrigevinster, i tett samarbeid med Italia.

USAs Forsvarsdepartement hevdet i en uttalelse at avtalen med Nederland har virkninger over hele spekteret av amerikansk-nederlandske forsvarsforbindelser vedrørende suverenitet i luften, interoperabilitet, omstilling, modernisering, kostnadsreduksjoner, god forsvarsanskaffelse og helsetilstanden for USAs og Nederlands industrielle basis. Pentagon, på dette tidspunkt fremdeles under Donald Rumsfeld, så med andre ord avtalen som en sementering av Nederlands forsvarsforbindelser til USA.