Fortidas landskap

EU har tre pilarer: fred, økonomisk framgang og demokrati Men viktigst er nok freden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

YPRES/IEPER (Dagbladet): Byen jeg besøker har, som så mange i Flandern, to navn, ett fransk og ett flamsk. Det forteller at det har vært et møtested gjennom århundrene. Her har skillet gått mellom det latinske og det germanske Europa siden romertida. Konfliktene handlet om erobring og undertrykkelse. Det er en blodig historie. Konsekvensene for så vel byborgere og bønder som soldater, mange av dem briter, var død i millioner, sult, sykdom, lemlestelse og invaliditet.

IEPER ER ET

symbol på denne nær 2000-årige konfliktlinjen. Fra byporten og noen kilometer utenfor kan vi f.eks. avlese prisen som ble betalt for byens plassering da første verdenskrig - «krigen som skulle gjøre slutt på alle kriger» - raste fra 1914 til 1918: Navn hogget inn i veggene på minnesmerkene reist over kjente og ukjente soldater fra begge sider, og hvite kors i 10 000-tall over dem som falt i kampene. Landskapet rommer hele 140 gravsteder, og mange av dem bare over falne soldater.

Iepers befolkning besluttet etter krigen å gjenreise den vakre middelalderbyen. Den var en av Europas viktigste bystater i det 13. århundre og et sentrum for Flanderns ullhandel. Minnesmerket ved byporten er kanskje det hyppigst besøkte fra første verdenskrig. De unge i dag er rett nok mer opptatt av EM i fotball eller Melodi Grand Prix, men det sitter likevel noe i ryggmargen, noe som bestemor eller en gammel onkel berettet ved middagsbordet om slektninger som døde eller fikk sitt hus knust. Hver kveld klokka 20 samles turister og byens borgere ved byporten for å minnes de ukjente soldatene, idet de lytter til en hornblåsers signal. Og midt inne i byen, ved torget, ligger Flanderns krigsmuseum i den gjenoppbygde Tøyhallen fra 1214, der moderne utstillingsteknikker er tatt i bruk for å gjenskape inntrykket av det ragnarok av støy, skitt, blod og død som total krig førte med seg.

ET BESØK HER

nå i etterkant av minnehøytidelighetene for D-dagen i 1944, da dette landskapet igjen var arena for krig, og midt under debatten om omfattende beslutninger om Den Europeiske Union, minner meg om utgangspunktet for etterkrigstidas samarbeid i Europa. For de menneskene som befolker disse sentrale områdene er EU primært et fredsprosjekt. Når nå også ti nye land med et halvt århundres erfaring med Hitlers utryddelsesleirer og sovjetisk hegemoni og undertrykking har sluttet seg til unionen, er det ikke vanskelig å se sammenhengene. «Aldri mer,» lød det i Flanderns Ieper så vel som i Polens Auschwitz i 1945, og noen år seinere besluttet visjonære politikere i Frankrike, Tyskland, Italia og Belgia, Nederland og Luxemburg at de i stedet for erobringskrig skulle samarbeide.

KRIGENE GJENNOM

århundrene har hatt som mål å omforme Europa etter en eller annen idé - det kunne handle om katolsk eller protestantisk religion, om å spre ideene fra den franske revolusjon: «frihet, likhet og brorskap,» eller samling av alle tysktalende innenfor ett rike, som Bismarck, Keiser Wilhelm II og Adolf Hitler hadde ambisjoner om å spre tysk kultur over hele Europa. Det representerer unektelig et stort sprang i valg av metoder når EU nå tar med ti nye medlemmer, etter demokratiske prosesser og med basis i folkeavstemninger. Det slår meg at et sånt perspektiv er viktigere enn den irritasjon over EU som stadig fyller mediene når nye tiltak gjennomføres, når ufattelige byråkratiske snurrepiperier iverksettes, når det brukes tid og krefter til å debattere om Gud skal inngå i den nye traktaten som omtales som EUs grunnlov, når striden står om hvem som skal bli EU-kommisjonens neste president.

NÅR DU STÅR

ved byporten i Ieper eller vandrer gjennom krigsmuseet, fornemmer du også hvorfor folk i de skandinaviske landene er så lite engasjert i EU: Den som bare i beskjeden grad har minner om redslene på de europeiske krigsskueplassene, har lett for å feste seg ved de negative sidene av EU slik vi gjør. Vi ser ikke lett hvilken siviliserende Europa-idé EU representerer: Så langt har EU levert fred og bidratt til å dyrke fram demokrati i deler av Europa der det har stått svakt. Så kan man si at 50 år med samarbeid ikke er noen garanti for den evige fred. De forente amerikanske stater braste f.eks. ut i en blodig og brutal borgerkrig 70 år etter at de første statene langs USAs østkyst fant sammen i et fellesskap. De var, som EU, uenige om hvor sterk sentralmakten skulle være. Men minnesmerkene på Europas slagplasser minner oss stadig om at prisen for de gamle potentaters ideer om europeisk samling var for høy til å betales på nytt.