Fortidas synder

Skydde daværende samferdselsminister Kjell Opseth ingen midler i kampen om lokalisering av ny hovedflyplass på begynnelsen av 90-tallet? Spørsmålet tvinger seg fram etter at Aftenposten før helga avslørte at en værrapport som avdekket vanskelige vinterforhold på Gardermoen aldri ble lagt fram for Stortinget.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jussprofessor Eivind Smith mener Opseth kan ha brutt sin informasjonsplikt overfor Stortinget. Det er i så fall den alvorligste synd en statsråd kan gjøre mot de folkevalgte. Tidligere statsminister Kåre Willoch mener valget av ny hovedflyplass kunne blitt et annet dersom Stortinget hadde fått overlevert værrapporten. Vi som var til stede i Stortinget da den historiske thrilleren fant sted 8. oktober 1992, tror ham så gjerne. Utfallet av behandlingen var avhengig av voteringsrekkefølgen og ble ikke avgjort før Høyres stortingsgruppe hadde hatt ekstraordinært gruppemøte og røykepause før avstemningen. De fleste har glemt at Høyres nikotinhungrige representanter utløste brannalarmen, og at hele Stortinget, med pressefolk og tilskuere, ble jaget på dør før stortingspresidenten igjen kunne sette møtet. De fleste vil også ha glemt hvor smilende utsendinger fra embetsverket i Samferdselsdepartementet og Luftfartsverket var i Stortingets vandrehall etter at Opseth hadde halt seieren i land. Han hadde attpåtil fått vedtatt en tilbringertjeneste som seinere skulle bli en sak for seg. Men den kvelden var de færreste opptatt av Gardermobanen. Den skulle jo bli forretningsmessig lønnsom og stå helt på egne bein. Avdøde Kjell Borgen, som overraskende hadde tapt slaget om Gardermoen i 1988, men som i 1992 var parlamentarisk leder for Ap og vant nervekampen mot Høyre, beskrev seinere seieren som en «orgasme». Men så kunne det hele altså fått et annet utfall, skal vi tro Willoch.

  • Men da må vel Opseth, denne strie sogningen fra Førde, bli straffet for sine ugjerninger, dersom de nå kan bevises? Nei. Det blir han ikke. Stortinget kjenner bare den sittende statsråd, Dag Jostein Fjærvoll, og han kan vanskelig lastes for eventuelle synder hans forgjengere måtte ha begått. Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité har på bakgrunn av presseoppslagene skrevet brev til Fjærvoll. Svarets innhold vil avgjøre den videre behandling. Opseth risikerer å bli innkalt til åpne høringer. Kanskje vil det resultere i en kritikk, noe som er ille nok for en politiker flere mener fortjener en bauta. Men noen straff for eventuelt å ha brukt over 20 milliarder kroner på feil grunnlag, det slipper han.
  • Det er nemlig allment akseptert at Stortinget ikke har egnede virkemidler for å «straffe» eksstatsråder. «Da er det i tilfelle snakk om riksrett. Men det er et usedvanlig kronglete virkemiddel,» sa tidligere stortingspresident Jo Benkow da Dagbladet etter valget i 1993 spurte hvilken tukt Stortinget kunne utøve mot en stortingsrepresentant. Spørsmålet om å bruke riksrett dukker opp med jevne mellomrom. Men den er ikke brukt siden 1926 og har nærmest funksjon som en politisk atombombe.
  • Carl I. Hagen har vært en ensom rytter i Stortinget for økt bruk av «ansvarlighetsloven» som hjemler straffansvar og bruk av riksrett i Grunnloven. At statsråder i praksis har immunitet mot straff, mener han svekker folks tillit til rettssystemet og til det politiske system. Hagen vil derfor endre Grunnloven slik at riksrett bare blir en ankedomstol etter at det vanlige rettsapparatet i første og annen instans har behandlet straffbare forhold som måtte være begått av politikere. Han vil på den måten flytte ansvaret for å reise sak fra Odelstinget til påtalemyndigheten.
  • Hagens forslag får neppe det nødvendige flertall. Men også lederen i kontrollkomiteen, Jørgen Kosmo (Ap), mener det politiske systemet er modent for en diskusjon om hvilke sanksjonsmuligheter som kan være aktuelle for tidligere statsråder. Kosmo understreker at denne erkjennelsen kommer helt uavhengig av saken omkring den manglende værrapporten. Men likevel. Kanskje kan Kjell Opseth leve videre i den politiske historie med to bautaer etter seg. Én: En omstridt flyplass med vinterkaos. Og to: En grunnlovsendring som skal få framtidige statsråder og embetsverk til å skjelve av frykt for straff.