Førtids-pensjonisten

Navn: Jahn Ivar «Mini» JacobsenAlder: 34Yrke: Fotballspiller

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nest etter Nils Arne Eggen er han Guds gave til sportsreporterne. For det hjertet er fullt av, renner kjeften over med. Innfallene og utspillene har vært utallige. Der han ikke blir likt, men snarere hatet, altså i byer som Bergen og Molde, oppfattes det som sjølskryt og sleivkjeft.

Men moromannen fra Bodø tas like kraftig i forsvar av dem som oppfatter budskapet på en annen måte. Tallrike leserinnlegg har nådd avisredaksjonene gjennom Minis karrihre på og utenfor banen. De som liker ham, og det er mange, mener at gutten er både selvironisk og raus.

Før hadde han det både i kjeften og beina, snart er det bare kjeften igjen, mener noen. Men vent nå litt: la oss ikke være fullt så bastante som «sjæfen» på Lerkendal og sende Mini over i fotballpensjonistenes rekker. Han har kommet tilbake før.

Likevel er han selvsagt på hell som profesjonell fotballspiller. Mini kunne godt tenke seg en tilværelse ut over de neste 13 månedene i RBK-drakten, for det er gode penger å tjene i klubben. Og han har det godt der. Men han har lenge forstått at det kommer ei tid uten knyttede lisser. Så forsøket på å bygge seg opp som TV-underholder har vært ærlig ment.

Hans opptredener i TV-ruta har rett nok vært av vekslende kvalitet, men gutten er i alle fall ikke redd for å prøve. Og får han bedre faglig assistanse etter hvert, kan han raskt ende opp som en traver blant programlederne på TV her til lands. Og da blir de i hvert fall ikke kvitt ham, patriotene på Brann- og Molde Stadion.

Mini Jacobsen er en av de få norske fotballspillerne som har vært med i to verdensmesterskap. Han kom knapt nok innpå, men han spilte både i USA og i Frankrike. I en tropp på 22 trauste mann er det dessuten viktig å ha med seg munnrappe og kameratslige karer. Det ble kanskje i meste laget da Mini og Jan Åge Fjørtoft var der samtidig. Men både på landslaget og på alle sine klubblag har Mini vært et samlende punkt i spillerstallen.

Som publikum savner vi saltomortalene hans. Som TV-seere kommer vi til å savne den befriende måten den coladrikkende tobarnsfaren svarer på i forhold til de nesten stumme spillerne som mumler «nei, jeg synes det gikk ganske bra i dag.» Men som sagt, her svikter han ikke. Snart kommer han stadig oftere til en TV-skjerm nær oss.